Lynghalstinden - nesten, men ikke helt. (19.10.2015)

Jeg våknet opp til siste dag på Sunnmøre og var så stiv og støl som jeg aldri kan huske at jeg har vært før. Pinlig! Prøvde å trøste meg med at det skyldtes 4000 høydemeter til sammen (Skårasalen og Skåla) to dager etter hverandre, og i allefall IKKE at jeg begynner å bli gammel. Vi ville på tur likevel, kameraten min og jeg. Det seneste returflyet vi hadde fått billetter til gikk allerede klokka fire, så det fikk bli en tur i nærområdet. Lynghalstinden f.eks, for den hadde ikke mer enn 1000 høydemeter opp til seg.

Vi kjørte bort til Sæbøneset og fant en liten parkering der. Derfra gikk det nemlig en sti opp mot toppen. Den fulgte vi. Jeg oppdaget at de støle beina ikke ble mindre støle bare de fikk beveget seg litt. Det var en strek i regningen. Jeg følte meg som gamla den grå der jeg humpet meg oppover mens kameraten min forsvant ut av synsfeltet både to og tre ganger. Stien var god og gikk bratt oppover lia gjennom gulfarget bjørkeskog. Etter en times gange var vi oppe på Sæbønestua og over tregrensa. Utsikten var storslagen selv om skydekket også denne morgenen lå lavt. Stien fortsatte videre opp til Grønskredhammaren (848m) og der stod vi en halvtime senere og skrev oss inn i boka på varden. Nå var jeg irriterende sliten i beina, men det var ingen grunn til å gi seg helt enda. Fra Grønnskredhammaren fulgte vi en liten egg før vi fortsatte den siste bakken opp mot fortoppen til Lynghalstinden. Her var det ikke lenger noen tydelig sti, men om man fulgte litt med var det mulig å se hvor folk hadde satt beina før. Det var bratt, men greit nok å gå.

Da vi stod på fortoppen hadde klokka begynt å nærme seg elleve, og vi hadde ikke så god tid lenger. Vi hadde planlagt å snu senest halv tolv, og det var ca 100 meter igjen til toppen (beskrives som luftig klatreterreng, grad 3). Det var vått og sleipt på steinene, og selv om vi hadde tatt med sikringsmidler innså vi at vi ikke kom til å ha tid til å bruke dem skulle vi rekke ned igjen i tide. Vi begynte så smått på eggen videre, men allerede ved det første lille hakket man måtte over ble jeg betenkt. Det gikk bratt ned på hver side, og det så ikke ut som om det var verdens beste tak på andre siden – i allefall ikke når det man skal ned igjen samme vei. Jeg er heller ikke verdens største våghals når det kommer til høyder. Dessuten var det vått. Kameraten min hadde allerede kommet seg over hakket og stod et godt stykke oppi fjellsiden og kikket ned på meg. Akkurat i det jeg hadde bestemt meg for å prøve forsiktig videre, kunne han saklig informere om at dette bare var begynnelsen på luftighetene og at det var en to-tre steder til som var minst like ekle, om ikke verre. Dessuten hadde vi ikke tid til nøling. Det siste der hadde han jo absolutt rett i, så jeg kapitulerte. Selv ville han gjøre et forsøk – han hadde jo vært der et par-tre ganger før og visste hvordan man skulle angripe fjellet. Han fortsatte opp til toppen mens jeg taslet slukøret tilbake ned mot varden på fortoppen og kjente at et par bitre tårer NESTEN greide å presse seg fram. Man føler seg ekstra feig når man er den eneste som ikke tør. Og jeg ville jo på toppen jeg og. Ved varden hadde jeg heldigvis smågodt og kamera jeg kunne trøste meg med mens jeg ventet. Dessuten greide jeg å skyve skuffelsen over nederlaget over på Widerøe – for hadde de bare hatt ledige flybilletter på kveldsflyet hadde vi hatt tid å bruke tau. Og da hadde jeg turt jeg og, tenkte jeg. Ventetiden ble lang – nesten så lang at jeg begynte å lure på om kameraten min hadde falt ned. Det hadde han heldigvis ikke, og da jeg så (og hørte) hvor ukomfortabel han var i den siste hammeren på vei ned til trygg grunn, ja da var jeg glad for at jeg stod der jeg stod. Da han var nede ved varden igjen kunne han fortelle meg at det hadde vært ekkelt, og at han ikke hadde gjort det om han hadde visst hvor sleipt det var. Han kunne også fortelle med overbevisning at det IKKE hadde vært hyggelig å være Angjerd oppi der. En slags trøst det og.

Nå var vi egentlig en halvtime etter skjema, så da måtte vi holde et høyt tempo ned igjen. Lårmusklene skrek og ville legge seg ned, men det hadde vi ikke tid til. Plutselig sprakk skydekket og det ble blå himmel. Det ble rett og slett kjempepent og jeg snek meg til noen fotopauser innimellom, selv om vi egentlig ikke hadde tid til det heller. Vi greide å småjogge ned igjen på bittelitt over en time, og da hadde vi tatt igjen litt av det tapte. Det var synd å skulle forlate Sunnmøre på en dag som denne, men trøsten fikk være at det var meldt regn i dagene framover. Takk for en super helg på Sunnmøre! Det er ingen tvil om at jeg kommer tilbake, og da skal jeg tørre å gå på toppen av Lynghalstinden jeg også.