Kjerringi (09.06.2013)  

Mayhassen (Øyvind Mathiassen) og jeg hadde helgen før planlagt å gå Kjerringi + Maradalsryggen og Storen, men avlyste turen grunnet dårlige værutsikter. Nå slo været til, og vi bestemte oss for å dra. Tok toget fra Stokke mot Brumunddal kl 8. på lørdagen, hvor jeg skulle møte Øyvind. Når toget stoppet på Nationalteateret møtte jeg Espen, som var så snill å låne meg isøksene sine, mange takk!

Fra togstasjonen i Brumunddal dro vi innom leiligheten til Øyvind, hvor vi spiste speilegg og gjorde klart litt utstyr. Surrete som jeg er hadde jeg glemt både staver, skål og feste til isøksene, men dette sammen med stegjern fikk jeg låne av Øyvind. Vi lastet ned sporet som Ole-Petter hadde lastet opp med ruta fra Bandet til Jernskartind og begynte den lange bilturen opp Gudbrandsdalen. Utenom en kort stopp på Vinstra for å kjøpe kjeler kjørte vi i ett strekk til Lom hvor vi hamstret med oss nok brød og snickers til turen. På veien over Sognefjellet ble en pakke pølser sammen med tørre pølsebrød fortært, og vi var med det klare til å begynne å gå. Nesten...

Øyvind, som er drillet i pakkingens kunst var klar fra øyeblikket han gikk ut av bilen, imens jeg måtte pakke om alt, og det i en altfor liten sekk. Jeg la også merke til at sekken (Norrøna Falketind 45L) var blitt ganske slitt rundt randen i toppen. Hvis noen vurderer å kjøpe den, så vær obs på det. En av strikkene på isøksfestene røk også på turen. Etter en liten stund, og mye sigøynerpakking kom vi oss endelig i gang. Toppene lå fortsatt i tåka da vi la i vei mot Bandet, og lo litt av sannsynligheten for at hytta allerede var okkupert. Og tenke seg til - i den første lille motbakken møtte vi et par som hadde vært på Bandet. De hadde egentlig tenkt å overnatte der, men syntes at det luktet så mugg i hytta. Hadde det ikke vært for deres fisefine neser ville det ha blitt trangt i Skagastølsbu! De sa også at vi var heldige som hadde truger. Det første Øyvind gjør når de har gått er å foreslå at vi legger igjen trugene, siden det er ferdig tråkkede spor opp. Jeg hadde selvsagt ingen innvendinger mot å legge fra meg vekt, så vi fant en fin plass og dekket dem over med litt mose for sikkerhets skyld.

© Daniel A. Skjauff

© Daniel A. Skjauff

Vi tok en liten rast i den første motbakken mot Tindeklubbhytta før vi trasket videre oppover. Snøen var litt råtten, og jeg angret på at jeg ikke hadde tatt på meg gamasjene. Vi knipset noen bilder når vi hadde passert hytta, og her fikk jeg for første gang se deler av Dyrhaugsryggen på nært hold. Det føltes fantastisk å være omgitt av slike mektige omgivelser, og jeg visste at det beste gjensto. Over breen fikk jeg merke konsekvensene av sigøynerpakkinga mi for fullt. For hvert steg jeg tok svaiet både soveposen og maten som hang utenpå sekken fra side til side, noe som ble tungt og frustrerende i lengden. Øyvind gikk i forveien fra omtrent midt på breen, imens jeg trasket i mitt eget tempo. Merket at formen burde vært bedre, og jeg begynte allerede nå å bli litt øm under føttene. Det var herlig å forsere skavlen øverst på breen, og bare tusle de siste meterne frem til hytta. Brukte omtrent 4 timer fra bilen. Jeg hadde fryktet mugglukten vi ble advart mot, men det viste seg å bare lukte godt, gammelt treverk. Det ble litt fotografering da tåka lettet litt i 23-tiden, før en bedre kveldsmat med leverpostei skulle inntas. Når jeg skulle smøre leverpostei klare jeg på mirakuløst vis å kutte meg i tommelen, men det ble heldigvis bare en liten skramme. Vi la oss så komfortabelt til rette og ventet på morgenen.

Neste morgen hadde ikke været blitt stort bedre, så vi sov godt og lenge. Vi smeltet litt vann, og laget pasta carbonara til frokost, noe som smakte helt vidunderlig. Når vi skulle smelte vann la Øyvind merke til at kjelen han hadde kjøpt på vei opp var litt ustødig på primusen. Den stabiliserte seg merkelig nok, og vi tenkte ikke noe mer over det. Nå var vi klare for å gå, og med våte sko, dårlig vær og håp om at yr skulle treffe la vi i vei bortover i retning Berges chausee. Til begges overraskelse var denne helt bar, så stegjernene ble tatt av, og etter kort tid var vi forbi. Jeg hadde forestilt meg at denne kom til å bli både luftig og utsatt, men det følte jeg ikke på noen måte at den var. Etter Berges chausee bar det på igjen med stegjern, og vi bandt oss inn i tauet. Det ble på forhånd bestemt at jeg skulle gå først over Slingsbybreen, siden jeg hadde minst breerfaring. Vi holdt høydekoten over breen, noe Øyvind senere fortalte meg at var den verste linja vi kunne velge. Det gikk veldig greit, og snart kunne vi begynne på rampen opp til Jernskartind. Siden dette var min første tur med stegjern, og i så bratte snøflanker var jeg litt spent, men med de gode snøforholdene var det helt kurant å komme seg opp.

Vel oppe på ryggen spiste vi litt mat, og la igjen unødvendig utstyr som vi ikke ville trenge til Kjerringi. Gikk bortover eggen, over Jernskartind og ned til rappellfestet over Jernskaret. Etter litt triksing og fiksing fikk Øyvind tredd ei slynge rundt en stor blokk, og vi var klare for rappell. Jeg satte først utfor det som viste seg å være en ganske luftig og fin rappell. Øyvind fulgte, og vel nede i selve Jernskaret satte vi fra oss sekkene. Vi satset på at vi ikke ville trenge tau og sikringsutstyr, og siktet oss inn på en tydelig snøflanke som strakk seg nesten helt opp til toppen. I toppen av denne tenkte vi å dreie til venstre og opp på ryggen. Vi ble litt ivrige, og dro opp på ryggen for tidlig. Dette ble for vanskelig og utsatt, så vi snudde og fulgte snøflanken lenger bortover før vi fant den tenkte ruta. Her begynte sola å skinne gjennom, og det ble fort varmt. Her skulle jeg få angre på at jeg glemte å smøre meg med solkrem, for i skrivende stund er nesa mi fryktelig sår! Det var faste og fine snøforhold også her, med unntak av helt øverst. Jeg aner ikke hvor lang tid vi brukte fra skaret, men etter en stund sto vi på toppen. Øyvind hadde mer det komplettert alle toppene på Maradalsryggen! Jeg var fornøyd med at dagens første mål var nådd.

Vel tilbake i Jernskaret spiste vi litt snickers før clogginga tilbake opp rappellen skulle til pers. Med det dynamiske tauet ble dette en tung jobb, selv for Mayhassen som gjør dette jevnlig på jobben. Jeg brukte hele 20 minutter opp de 40 meterne! Tauet ble kveilet sammen, og vi gikk oppover mot Jernskartind igjen. Her var vi tilbake i tåka, og det våte hanskeparet begynte å bli kaldt. Da kom jeg på at jeg hadde brukt opp det andre på vei over breen. Turen over resten av ryggen ville bli lang og slitsom, for ikke å nevne at natta ville bli kald med vått utstyr. Beslutningen ble tatt over et par brødskiver med syltetøy – vi prøver og ser hvordan det går. Stigningen opp til S3 for Nørdre Maradalstinden begynte raskt, og var litt vrien med stegjern. Vi passerte noen klyvepunkter, og når vi kom til den gule trekanten som er der sa det stopp for min del. Jeg følte meg ikke komfortabel med å gå opp usikret, og hvis vi tok frem tauet allerede her ville resten av turen ta for lang tid. Vi bestemte oss derfor for å returnere til Bandet.

Returen ned rampen var bare koselig, men litt løsere enn på vei opp. Jeg så meg også om etter det utsatte punktet nevnt i Ole-Petters rapport, men jeg kunne ikke finne det. Jeg tror vi passerte under det. Nede der vi skulle feste oss inn i tauet tok vi en lang pause med litt mat. Her dro jeg også frem speilrefleksen, siden flere topper var på vei ut av tåka. Nå kom været yr hadde spådd! Fikk nå se både Sentraltinden, Store – og Nørdre Midtmaradalstinder og selvfølgelig kongen – Storen. Store Skagastølstind var akkurat like mektig herifra som jeg hadde forestilt meg, og lenge satt vi og beundret toppene rundt oss. Vi kom oss på bena og fulgte sporene våre tilbake over breen. Der vi bandt oss ut av tauet kom Sentraltinden i et flott lys, og jeg kunne ikke la være å ta frem kameraet igjen. Videre over Berges chausee gikk akkurat like greit, og i sørflanken til Storen fikk jeg nydelig utsikt til akkurat denne. Øyvind hadde gått fra meg allerede da vi tok av stegjernene etter breen, og var allerede i soveposen når jeg kom frem til hytta. Bandet er nå helt klart en av mine favorittplasser. Vi la oss til i hytta for nok en natt, en 1900-metring rikere.

Når vi sto opp neste dag var det fantastisk vær. Tilnærmet skyfri himmel, og varmt og godt. Vi satte oss til å spise frokost ute, og jeg smurte meg nå godt med solkrem. For å ikke bli for sene hjem nølte vi ikke lenge før vi begynte parademarsjen tilbake til bilen. Det var veldig faste forhold på breen, så det gikk unna ned til NTK-hytta. Fikk byttet ut vannet som smakte pasta carbonara i bekken som renner forbi hytta, deilig! Det gikk radig resten av veien ned også, og etter rundt 2 timer (?) var vi tilbake ved bilen. Det var utrolig deilig å få av seg det varme tøyet etter det som ble en veldig varm og fin dag.

Som relativt fersk 2k-samler må jeg si at det føltes litt merkelig å bagge en såpass spesiell 1900-metring som Kjerringi når jeg først er i Hurrungane. Øyvind har virkelig spilt kortene sine godt, hehe. Takker for en strålende tur, Øyvind!