Grande Tête de l'Obiou (12.10.2016)

Øyvind M og jeg har de siste dagene tilbrakt tiden i Frankrike og Italia på sportsklatreferie sammen. ”Hviledagene” har stort sett blitt brukt på fjellturer, noe som er mindre slitsomt for klatremusklene i underarmen. Siden vi begge er svært opptatt av PF (primærfaktor) måtte vi sjekke Peakbook for å finne nærmeste ultratopp (fjell > 1500 meter PF). Etter noen klatredager i Finale i Italia satte vi kursen innover i landet til byen Gap hvor vi sjekket oss inn på et billig hotell. Siden Øyvind har slitt med søvnen spanderte vi på oss et rom til hver.

Neste morgen hadde det vært klarvær og vi måtte til og med skrape is av bilruta. Kontrast fra dagene ved kysten i Finale der vi badet i et varmt Middelhav. Vi satte kursen mot ultratoppen Grande Tête de l'Obiou som ligger mellom Gap og Grenoble. Bilturen mot fjellet ble en epic i seg selv da GPSen førte oss ut på ville veier, blant annet en omkjøring via ei melkeruta på sikkert en time ekstra med tid. I tillegg endte vi opp med å kjøre opp mot vårt planlagte utgangspunkt på Col des Faisses via veien fra sør. Passerte et skilt med en rød ring og noe skrift som helt sikkert betød noe slikt som ”ingen gjennomfart”, men som dumme nordmenn spilte vi enda dummere og lot oss ikke hindre.

Veien ble brattere og brattere samt mer og mer kronglete. Vi skjønte fort at dette ikke kunne være den vanligste atkomsten. Med hjertet i halsen flere steder klarte vi heldigvis å få leiebilen helt opp til Col des Faisses på drøyt 1700 moh. Herfra så toppen ganske så tøff ut, omkranset med bratte stup og kvasse pinakler. Det blåste friskt, og vi hadde ikke akkurat pakket med oss så fryktelig mye klær i sydenkoffertene våre. Derfor satset vi på et raskt tempo for å holde varmen. Dessverre hadde ikke GPSen på mobilen skrudd seg på under turen opp til toppen, men tracket tilbake fikk vi dog med.

Stien var veldig god på vegeterte enger i starten, og for så vidt som ellers i Alpene var det god sti resten av veien oppover også. I alle fall sammenliknet med norsk standard. Vi tok igjen to andre par som var på vei opp mot toppen samme dag, men disse hadde startet på den egentlige parkeringsplassen på 1576 moh litt nord for Col des Faisses. Husk dette!

På vei opp gikk vi den slakeste stien som går i halvsirkel rundt steinura nord for Le Petit Obiou. Under returen krysset vi denne, men det er bedre egnet på vei ned siden ura er relativt løs. Etter hvert ble det temmelig bratt, og vi merket på pusten at vi ikke var på havnivå lenger. Stien var merket med røde streker. Vel oppe i sadelen øst for toppen hadde vi to valg. Enten normalruta som runder toppen ut i sørsida, eller direkteruta ”Variante des Chatières” (se foto). Vi gikk for direkteruta opp som byr på noe mer klyving, mens returen valgte vi normalruta.

Direkteruta var morsom. Stort sett grei sti, men følg med på vardingen for å unngå å gå feil. I øvre del skal man opp til venstre i en kløft der man klyver seg gjennom et hull i fjellet. Nådde toppen etter 1t 45min gange. Det var kjølig vind her oppe, men vi satt en stund for å nyte utsikten. Jeg angret på at jeg ikke hadde med votter for det ble temmelig kjølig å smøre pålegg på skiva.

Returen tok vi som sagt via normalruta. Det anbefales å ikke gå på denne toppen dersom det er veldig vått eller isete i og med at stien forserer en del utsatte skråsva som krever friksjon. Tok en del pauser, vi hadde jo tross alt hele dagen på oss. Dagen ble feiret med oppfeting på McDonalds senere på kvelden. Skikkelig støtemat for neste dags klatreøkt i Volx!

Kart

GPS-track fra returen via normalveien og en snarvei via ei steinrøys i nedre del.