Dronningje & Trollsteineggje (06.09.1998)  

Det var klart for det som skulle bli årets siste 2k-tur. Været var ikke helt lovende denne dagen heller, men resten av høsten klaffet det overhodet ikke med ledige helger og gode værvarsler. Nok en gang hadde jeg fått med Hans Petter, og i tillegg ville en felles kompis av oss, Jan Terje, prøve seg på en topptur over 2000 meter for første gang. Trollsteineggje (2300) er ikke den snilleste turen jeg kunne valgt for Jan Terje, men nordøst-Jotunheimen lå mest gunstig til i forhold til værvarslet for dagen. Et lavtrykk skulle komme inn fra sørvest, og altså treffe det nordøstre hjørnet av Jotunheimen sist.

Vi satset på å komme avgårde tidlig på morgenen, så kanskje vi rakk ned innen regnet kom. Start ble nede i Visdalen, omtrent der elva Grjota krysser grusveien til Spiterstulen. Oppover gikk vi på nordsiden av elva, mens vi valgte sørsiden på vei ned. Turens begynnelse er tung, med vedvarende og seig stigning de første 1000 høydemeterne. I starten går det i skog, før man når snaufjellet på rundt 1200 moh. Man blir varm i trøya opp fra Visdalen, og på denne etappen hadde vi det beste været også. Vi tok en matpause på Smiugjelsoksle (1868), og nå hadde sola forsvunnet for godt denne dagen. Skydekket fra lavtrykket hadde seget ordentlig inn, men det var ennå langt til noe nedbør.

Mot Dronningje (2189) ble det lang mer bekvem fjellvandring, før siste kneika opp mot toppen. 3 timer etter start var vi på den første av dagens to planlagte 2000-metringer. Litt stas for Jan Terje som hadde nådd sin første topp over 2000 meter, men Hans Petter og jeg følte nå glede vi også, tross langt mer fartstid på landets høyeste tinder. Alltid herlig og nå en ny topp!

Ryggen opp mot Trollsteineggje (2300) så mer spenstig ut. Nysnøen lå tjukkere der også. Kriblet litt da vi ruslet oppover ryggen og det smalnet inn. Et lite klyvepunkt husker jeg, forøvrig gikk ryggen greit, også for debutanten i turfølget. En fin og morsom avslutning mot årets siste 2k-topp. Selv om Trollsteineggje presser seg opp i 2300 meters høyde, blir den plutselig liten når man ser sørover… Nordveggen på Glittertind er mektig, og ruver godt et langt steinkast unna.

Vi ble sittende å skravle en stund på toppen av Trollsteineggje (2300). Selv om været truet fra sørvest, ville vi ikke bare haste ned igjen heller. Det var litt dis i lufta, men allikevel var fjell langt unna synlig over tåketeppet i lavlandet. Rondane stakk opp langt i det fjerne, likeså gjorde Snøhetta-massivet.

Etter en stund måtte vi tusle nedover igjen. Vi kom oss trygt ned toppryggen på Trollsteineggje (2300), og havnet etterhvert utpå den vestre Grotbrean. Den virket rimelig trygg, men vi holdt oss allikevel nærme den nordre kanten av breen nedover. Utrolig behagelig etappe, der vi vandret på snøen i slak nedoverbakke. Nederst på breen ble det etterhvert mer avsmeltet, og noe glattere, før vi havnet i morenelandskapet nedenfor breen.

På høyde 1694, Sørvest for Smiugjelsoksle, ble det en liten pause. Nå hadde det tetnet til langt mer, og de første regndråpene kjentes. Vi måtte hive på oss noe mer regntette klær, for nå ble det nedbør resten av turen. Slitsom og kjedelig siste biten ned mot Visdalen. Lett å bli mer slentrende i gangen, noe jeg tydeligvis ble… Ved skoggrensa, i nærheten av høyde 1129, tråkket jeg skikkelig over med utsiden av høyrefoten. Selv med gode fjellsko kjente jeg den! Ankelen ble øm, men gikk seg mer til etterhvert nedover. De påfølgende dagene var den derimot vond. Årene etter måtte jeg passe ekstra godt på, for høyre ankel tålte langt mindre etter dette overtråkket og var tydelig mer slarkete. Jeg hadde et par lettere overtråkk på samme måte de påfølgende 2-3 årene, men senere har det gått helt fint.

Flere bilder: