Skagastølsryggen (10.08.2012)

Reisebrev: 10/8-12 Storen - check!

En overnatting, et sykkelritt, et bryllup = fantastisk dagstur!

Sekkene var pakket, og bilen fullt opp med utstyr da vi satte kursen mot Turtagrø torsdag ettermiddag. Planen var å ta en «rask» tur over Skagastølsryggen på fredag, så kjøre hjem til Trøndelag natt til lørdag igjen. Vi to fjellfantene Rune Dullum og undertegnede Rune Haug, skulle henholdsvis delta på sykkelritt og bryllup lørdag 11. august – noe som vi aller helst skulle rekke! Så dette skulle altså være en dagstur.
Det var en fin augustdag, værmeldingen av litt over middels for topptur, så det var verdt et forsøk. Det var meldt finere vær til lørdag enn det var fredag, men det var denne dagen vi hadde satt av så da måtte det bli dette forsøket. På bilturen nedover snakket vi om at det ble en slags «fredags Storen» - etter som de fleste antagelig ville vente til lørdag ift værprognosene. Vi kom uansett til å gjøre et forsøk, så fikk vi heller vurdere ekstra godt underveis om det var tilrådelig å gå traversen helt ut. Planen var å gå opp dalen til det første av Skagastølsvatnene, så ta av bak tindeklubhytta for så å sette kursen opp mot Nørdre Skagastølstind 2167 moh. Finalen skulle bli da selveste Storen – Store Skagastølstind 2405 moh.

Turtagrø.

Vel framme på Turtagrø ca kl 21:30, fikk vi tildelt rom på den flotte Sveitservillaen fra 1889. Etter litt pakking og forberedelser til neste dag gikk vi tidlig til køys, etter som vi skulle stå opp kl 05:30, og sette i marsj kl 06:00.
Det var lett og våkne da alarmen gikk. Kroppen var full av spenning, og forventningene var svært mange. Nokså uoversiktlig følelsesmessig. Kjentmann for dagen var min reisekamerat Rune, han hadde gått ryggen et knippe ganger tidligere, men det var 10 år siden sist. Etter en kjapp frokost, pakking av sekk og litt koking av vann, så satte vi i marsj. Av utstyr å nevne skulle vi bruke 2 stk 60 meter halvtau - Beal Golden dry. Vi hadde veldig begrenset erfaring med denne type taubruk, så det ble spennende i seg selv å teste ut nytt utstyr også. Ellers var det med et lass med passive kiler (nøtter) og noen kamkiler. Slynger hadde vi i massevis i tilfelle vi måtte henge igjen noe for å komme ned på noen lunde grei måte. Med hjelm, isøks og sele i tillegg til klær og mat var sekkene egentlig tunge nok for en slik tur. Hadde vi vært tre som hadde gått, hadde vi ikke trengt så mye mer utstyr, men da hadde det vært en til og delt det på.

Endring i planene?
Det var lavt skydekke og tendens til litt dis i lufta. Ambisjonsnivået ble senket en del, etter som det ikke så til å bli klaff med været. Det var jo dagstur. Vi ville uansett gå så langt som mulig før vi eventuelt snudde, i og med at vi var der likevel. Etter en drøy time nådde vi det første vannet like ved tindeklubhytta. Her tok vi en liten påfylling av vann og sjokolade. Fylte opp camelbacken, en 3 liter. I tillegg hadde jeg med ei drikkeflaske 0,6 l, termos med 0,3 l varmt vann, en iskaffe på 0,3 l og en liten redbull – så rikelig med drikke hadde jeg med. I tillegg hadde Rune D med seg rikelig han også. Oppover ura mot Nørdre Skagastølstind 2167 moh var det litt sleipt på steinene grunnet høy luftfuktighet og temperaturen var kanskje ikke mer enn 5-6 plussgrader. Det gikk sakte oppover med relativt tunge sekker stappet med utstyr. Rune D gikk litt i forvegen og snuste opp «stien» i tåkehavet, det virket som han liksom kunne kjenne duften av tidligere turer her! Av og til kom han med oppmuntrende meldinger om at det var fint å være på tur i slikt spennende vær, og at vi snart var på første topp! Det gir i alle fall fine kontraster å være ute på tur i tåke og dis, man setter mye mer pris på det fine været!

Oppe på ryggen.
Etter et par timer nådde vi første topp - Nørdre Skagastølstind 2167 moh. Allerede her var det kjempeutsikt, vi hadde kommet over skylaget, noe som gjorde at vi var i vår egen lille verden - nesten som å kjøre fly! Helt fantastisk! Bortover kunne vi se topp etter topp stikke opp fra skyene – var dette himmelen? En liten pause kunne vi unne oss på dagstur. Litt sjokolade, ei skive med ost og salami, og litt drikke gjorde susen etter den tunge stigningen som det hadde vært. Tross alt hadde vi tatt 1250 høydemeter på veg hit. Videre gikk turen til "den lille toppen" Skagastølsnebbet 2222 moh. Ikke alle regner dette som en egen topp etter som den har primærfaktor på 25 høydemeter. Et fjell er det absolutt etter min mening, det er ikke bare primærfaktor som teller heller tenker jeg, selv om 25 høydemeter er en bra faktor! Her tok vi en litt lengre pause med diverse vurderinger – ville været hold seg så bra som det var nå? Ville skydekke ligge stabilt omtrent på denne høyden? Skulle vi snu nå? Skulle vi fortsette? Etter en rådslagning ble vi enige om at vi måtte ha trua! Vi holdt V-skaret som en mulig exit om været skulle bli dårlig, eller at skydekke skulle gå høyere. Vi tok på klatreutstyret og satte kurs mot V-skaret. På baksiden av «nebbet» kom vi til det såkalte "V-skaret". Dette landskapet virket veldig spesielt - en skikkelig V ned i eggen på omlag 80 høydemeter målt fra Midtre Skagastølstind 2284moh.

3+ og god stemning.
Her ble det en ny vurdering av rutevalg og føret. Rune D hadde med seg boken «klatrefører for Jotunheimen». Her var det beskrevet hvordan det skulle gjøres. Etter en grundig vurdering av totalen var det klart for klatring. Jeg fikk æren av å lede første taulengde, det skulle være en overkommelig 3+ rute. Da jeg hadde klatret ca 20 høydemeter fikk jeg øye på noen gamle fjellbolter litt opp til venstre, jeg satte en ekstra kile ved siden av den, og prøvehang den ene fjellbolten – den satt godt! Det var flere å se oppover, men her var klatringen vanskelig. Etter noe nøling ble jeg såpass usikker på om dette var riktig rute, etter som den skulle være på 3+ bare. Jeg valgte å bli firet ned, så fikk kjentmannen prøve seg. Det viste seg at der jeg holdt på å gå til venstre, var det et lite opptak ut til høyre som man skulle ta, og der var hyllen for standplass. Vi hadde satt igjen sekkene, så de måtte heises opp. Det ble noen problemer med akkurat dette – isøksen som var festet i sekken min kilte seg mot bergnabber som stakk ut, så det ble vanskelig å dra dem opp! Vi brukte ganske lang tid på å få dem opp, men etter en stund kom sekken til syne - noe oppskrapet riktig nok. Det så ut som den hadde hengt i tau etter en bil på E6. Neste taulengde gikk mye enklere, og snart kunne Midtre Skagastølstind 2284 moh feires! Herlig! Herfra så vi Storen bare stå der borte i tåkehavet å vise seg fra sin aller frekkeste side. Den så nesten ubestigelig ut!
Vegen videre mot "Halls hammer" ble litt krunglete og vi gikk mest sannsynlig feil som medførte ekstra klatring og mye ekstra tidsbruk. I stedet for å følge bortetter den smale ryggen, prøvde vi å omgå i sørflanken. Dette ble en kraftprøve! Vi gikk såpass mye ned i terrenget at det ble krevende og komme seg opp på ryggen igjen. Rune valgte tilslutt et slags «dieder» som var fuktig, for å komme opp. Jeg syntes det var imponerende innsats og kløne seg opp der! Da jeg klatret opp på topptau, syntes jeg det var veldig greit å ha litt hjelp av tauet i alle fall. Etter denne omkjøringen måtte vi ha en pause rett og slett. Måtte fylle på med mat og drikke, for dette kostet krefter.

"Halls hammer".
Neste skanse var "Halls hammer" - en spesiell hammer som bare "denger deg" midt i ansiktet når du kommer dit. Hvordan komme videre? Jeg kan godt forstå danske Carl Halls som prøvde å bestige Vetle Skagastølstind i 1885, men måtte gi tapt for denne hammeren. Vi fikk sikret oss opp på venstre side av hammeren, og klatret ruten på 4- over Patchells sva. Her traff vi på ganske kjapt, og bestigningen gikk greit. Det var nå langt på dag, og det gikk nå mot kveld. Dagstur? Vi innså at vi ikke ville komme ned før det ble mørkt. Spørsmålet var, hvor langt ville vi komme før det ble mørkt?
Opp til Vetle Skagastølstind 2340 moh gikk det greit, og her var det laget rappellanker i toppvarden. Det var allerede skumring da vi nådde toppen og rådslaging måtte til. Vi tok en god rappell ned til Mohns skar i halvmørket, klokken hadde blitt omtrent 22:30 og det var for mørkt til å gå videre, noe sted! I tillegg hadde tauet kilt seg fast, så vi fikk ikke trukket det ned heller! Vi måtte derfor lage en provisorisk seng av det som var igjen av tauet, ca 40 meter totalt, pluss tauslynger. Oppå taugreiene la vi sekkene våre etter å ha tømt dem for innhold. Før vi tok kvelden spiste vi opp all maten for å få mest mulig energi i kroppen, og vi tok på oss alle klærne vi hadde med. Det eneste som ble spart var ca 2 dl vann fra en drikkeflaska og ei kjøttkake Rune hadde hatt på luringa hele dagen. Det eneste vi hadde å ligge i, var en enmanns uisolert vindsekk som vi presset oss sammen ned i. Det ble en kald natt.

Mohns skard – min nye verden.
En liten ufrivillig overnatting på 2300 høydemeter gjorde et solid inntrykk av hva Skagastølsryggen har å by på av steinur og stemning! Likevel er det en av de aller største opplevelsene jeg har hatt i fjellet – så fredfullt og samtidig så ironisk. Vi fikk sendt en sms hjem om at turen ble litt lengre enn planlagt, men at det gikk bra med oss – ingen grunn til å skape unødig uro hjemme! Vi forsto at sykkelritt og bryllup hang i et tynt tau akkurat nå, men måtte fokusere på det positive! Det ble en skikkelig kald natt – vi spøkte om at det ikke var nødvendig med utstyr som liggeunderlag og sovepose på dagstur! Før jeg sovnet tenkte jeg på hva Emanuel Mohn og Knut Lykken kunne ha tenkt da de valgte å snu i dette skaret da de sammen med William Cecil Slingsby skulle bestige Storen for aller første gang i historien. Historien forteller at Lykken og Mohn snudde her mens Slingsby fortsatte på egen hånd, og besteg Storen helt alene herfra. Jeg tenkte på hvilket utstyr de hadde på den tiden i forhold til dagens utstyr, og konkluderte med at det var ingen sak for oss i dag sammenlignet med datidens redskap. Med den historiske rammen av spørsmål som bakteppe sovnet jeg i vårt «5 steiners hotell». Jeg sov nok noe mer enn det Rune gjorde – han mente i alle fall at jeg hadde sovet ganske høyt i deler av natten.
Ved daggry, så vi oppstigningen til Storen 2405 moh ble mer og mer synlig rett foran oss! Wow - for ei rute! Med hakkende tenner fikk vi med oss soloppgangen og måtte legge inn en liten morgenjogg for å få opp blodsirkulasjonen. Det lille vannet vi hadde spart fra dagen før, hadde slushet seg i løpet av natten. Det vitnet om at det hadde vært ned mot null grader – ikke rart vi frøs! Vi pakket sammen sakene og satte i gang med å prøve å få ned tauet som hadde kilt seg fast. Etter å ha fått pisket det ut fra et antatt v-formet riss neste helt der oppe, kom det sigende omsider da vi «jekket» det ned med hjelp av prosik og jumar. Endelig kunne vi starte på ruten som ble gått første gang i 1876.
2405 moh.
Vi gikk løpende sikret med mellomforankringer enkelte steder i fotsporene til selveste Slingsby. Etter 3,5 timers innsats via Slyngsbys fortopp, nådde vi selveste Store Skagastølstind - Storen! En fantastisk følelse å sitte på toppen og å ha klart det!! Jeg følte en solid blanding av stolthet og ydmykhet - utrolig! Vi fikk ringt hjem, og fikk prikket inn sånn omtrent når vi var tilbake i Trøndelag. Sykkelrittet hadde startet, så det var det ikke så mye å gjøre med. Bryllupet startet snart, så jeg estimerte at jeg rakk «kaffen» i alle fall. På toppen traff vi noen hyggelige mennesker som donerte litt drikke og mat - snakk om digg frokost! Været var også fantastisk, helt fantastisk - en kjentmann vi traff på veg ned sa at vi hadde vært på toppen i årets beste vær, intet mindre!

Ned fra Storen.
Rappellen på ca 50 meter opplevde jeg som lang, luftig og artig selv om jeg må innrømme at jeg var skjelven før jeg steg ut i lufta. Jeg har rappellert en del før, men det blir litt annerledes likevel når du ser 7-800 meter ned til hytta p bandet. Vi hadde fått en skade på det ene tauet, så i praksis hadde vi 40 meter meg sikkert tau. Det var en stein som rullet over tauet da vi gikk opp fra Mohns skar som lagdet et solid hakk i tauet, ca 40 meter fra enden. Dette var egentlig nok, da de siste 20 var lette å ta uten tau.

Svaene.
Svaene var tørre, fine og lange, vi valgte å legge inn en rappell for sikkerhetens skyld her også. Det var tydeligvis et mye brukt sted å sette rappellanker, ei brukt slynge kunne fortelle oss det. Litt artig var det at jeg fant igjen +merket jeg hadde ripet inn i fjellet her på et forsøk tidligere i sommer sammen med Ove. Det var forresten på jubileumsdagen Ove og jeg prøvde oss, 21.07.12 – 136 år etter Slingsby. Vi gikk en annen ruta da, «normalruta», men denne dagen var det ikke forhold til å gå lengre, så vi snudde ved «Svaene». Så derfor jeg satte et merke med isøksa for å markere hvor langt vi hadde kommet i tilfelle vi skulle komme over dette partiet noen uker senere.
Ned snøbakkene gikk det raskt unna, med isøksa som brems og styranker, var det bare å slenge seg ned på baken og kjøre utfor. Vel nede på hytta på Bandet var det skikkelig godt med en siste pause i solveggen, nå kjente vi varmen på årets fineste dag! Foruten en dukkert i fremre Skagastølstjern, gikk turen i rask gange utover dalen og ned til Turtagrø.
Det ble en dusj før vi satte oss i bilen – den var utrolig deilig! Første stopp ble bakeriet i Lom, vi tok oss tid til å handle med noen bakevarer til hjemturen. Med kun en stopp på Oppdal for å fylle drivstoff, gikk hjemturen effektivt. Jeg hadde avtalt med fruen at hun skulle legge fram klær til bryllupet – sånn at jeg bare kunne «hoppe rett i»! Kort fortalt rakk jeg kaffen akkurat, og ble den siste som dro hjem fra bryllupet.

Ettertanke.
Vi brukte 32 timer fra vi gikk fra Turtagrø til vi var tilbake på Turtagrø igjen. Det er lang tid på dagstur, men vi satte ny standard! Denne turen er estimert til å ta 15-17 timer, men da vet du hele tiden neste trekk tenker jeg. Dette er kanskje en av de tøffeste turene man kan ta her til lands, og passer aller best for fjellsportinteresserte. Denne turen går helt klart inn på topp 1 under listen "turer med trøkk". Må si Mohns skar satte skikkelig inntrykk – gleder meg allerede til neste gang! Det blir helt klart flere travers turer her, ønsker å få testet flere ruter også. Kanskje blir det vi arrangerer turer hit om et par år? Undertegnede ønsker samtidig å rette en kjempestor takk til Rune Dullum for utrolig god kompetanse om fjellet, og et meget hyggelig turfølge! Slår mer enn gjerne følge med deg på nye eventyr! Takk for turen 

Fjellhilsen fra Rune Haug

Type tur: Klatring
Passer for: fjellsportinteresserte
Vanskelighetsgrad: Ekspert
Anvendt tid: 32timer