Drømmen om Mugnetind (25.03.2012)
| Map |
|
|---|
| Ascents | Mugnetinden (1,737m) | 25.03.2012 |
|---|
Drømmen om Mugnetind
Jeg hadde lenge drømt om en vinterbestigning av Mugnetind etter å ha hatt daglig utsikt mot denne kremtoppen fra kontoret på Beitostølen helsesportsenter da jeg jobba der. Jeg visste også at utsikten der oppe er fantastisk etter å ha vært der i strålende vær sommerstid. Planen om en vinterbestigning hadde vært lagt også tidligere, men aldri blitt gjennomført. Så ble det endelig alvor!
Siden klokka skulle stilles natt til denne søndagen, unnet Mette og jeg oss avreise først kl.0900. Vi kjørte så langt innover Slettefjellsvegen som det var mulig, og starta med skia i henda. Da vi etterhvert skjønte at det ikke var særlig til skiføre før et godt stykke oppi vegen, ble skia satt fast på sekkene istedet. Det var varmt og svetten på panna meldte sin ankomst rimelig raskt. Det gjorde også utslag på snøen, så vi gjorde noen tapre forsøk på å gå på ski på den snøen som lå på veien, men det var ikke før vi hadde passert Fleinsendin og litt til, at vi fikk ei lengre snødekt strekke å bevege oss på.
Det gikk ganske raskt opp til Mugnebottjernet da vi først fikkk på oss skiene, og vel oppe unnet vi oss en kort rast med litt næringspåfyll (nesten) i ly av en stor stein. Så bare det videre oppover. I første stigninga holdt vi noe til høyre for merka løype, mens resten av turen opp fulgte vi V-merkinga. Skiene måtte av i ei bratt steinrøys på sørsiden av toppen, men inn mot toppunktet var det rikelig med snø - og meget lovende forhold for en topp nedkjøring på fjellski.
Og for en nedkjøring det ble! Etter noen obligatoriske toppbilder og innskriving i toppboka, litt påfyll av næring og kortfeller av, bar det utfor. Snøen var perfekt for å sette gode svinger i: hardt under og noen cm med vårsløsj på toppen. Noen fall ble det riktignok, men sving-i-sving på fjellski var en ny, og svært god, erfaring for de to blide jentene. På vei oppover hadde vi passert ei bred renne/side som vi vurderte at vi heller ville gå rundt. På veien ned hadde vi nok blitt hakket tøffere, og vi ønsket sterkt å finne denne sida. Da vi trodde håpet var ute, dukket den plutselig opp, og Mette var meget fornøyd med å ha kart- og retningskunnskapene i orden likevel. Enda flere svinger ble satt, og vi fant snø helt ned til Oleveien ved Fleinsendin. Der ble skiene plassert på sekken og resten av turen unnagjort til fots.
Vel nede ved bilen, etter rundt 7 timer på tur i strålende sol og blå himmel, oppdaga vi at noen hadde lagt igjen en hilsen på ruta. Sånn går det når man ikke skjønner at det skal betales bompenger selv om det ikke er noen fysisk bom der. En liten strek i regninga, men etter en slik fantastisk avslutning av 20-årene for undertegnede, lettet ikke dette det spøtt på krampefølelsen i kinnene etter å ha smilt konstant hele turen gjennom!
Takk for super tur, Mette! Detta var ikke siste gang...
User comments