Pinsens langtur ble tatt 1. pinsedag, og hadde som mål å fullføre Peakbook’s liste over primærfator 100m+ i Nedre Eiker. Det er ikke noen lang liste med sine 3 topper. Den ene, Trettekollen, var jeg på i fjor så da gjensto bare to, Rognkleivåsen og Lokkeråsen. De ligger ikke veldig langt fra hverandre så jeg bestemte meg for å ta begge to på samme tur.
Jeg startet med å kjøre inn veien fra Årbogen i Krokstadelva til parkeringen ved Ulevann. Ved Årbogen må lommeboka lettes med 50 kroner for at man skal kunne kjøre videre med god samvittighet. Veien innover er veldig bra, så det er tydeligvis vel anvendte penger. Ved Ulevann er det en stor og god parkering, så selv om det var Pinse og jeg var noe sent ute, var det plass nok til bilen min. Parkeringsplassen befinner seg rett under Mårledningen, og selv om jeg fortsatt ser de negative konsekvensene for naturen som den fører med seg, så har jeg også blitt litt glad i den. Den er ikke så lett å unngå når man er på tur i den sørlige delen av Finnemarka, og på turene mine til Trettekollen og Gjevlekollen fikk jeg et møte med kraftledningen.
Første del av dagens tur gikk på skogsbilvei, østover, under kraftledningen. Mårledningen toucher såvidt den nordlige foten av Rognkleivåsen, så når jeg kom dit ble det takk for følget til kraftledningen. Det går ikke noen god sti opp til toppen av åsen, men jeg fant et gammelt og nesten gjengrodd tråkk oppover. Etter hvert mistet jeg tråkket, så da var det bare å finne fram GPS’en og sørge for at man fortsatt gikk i motbakker. Etter hvert ble det ikke mulig lenger, og da var det bare å peile seg inn mot toppen med GPS’en. Rognkleivåsen (600 moh.) er ikke hva jeg vil kalle en spektakulær topp (sikkert derfor det ikke går noen sti dit), men ei maurtue og det sedvanlige boltestålet var på plass. Med litt leting går det også an å finne et par plasser hvor det er OK utsikt, så da var det å finne fram fotoapparatet.
Jeg gjorde ikke stoppet på toppen langvarig. Jeg hadde foruten Lokkeråsen også tenkt meg opp på Hoggskollen, så det var mer fristende å gå videre. Det var naturligvis ikke noen sti ned fra Rognkleivåsen heller, i den retningen jeg skulle (sydvest). Så da ble det til at jeg brukte GPS’en til å peile ut retningen mot den sydøstre enden av Ulevann. Det var i og for seg grei skuring å komme seg ned dit. Litt kjemping i hogstfelt ble det, og tett skog sakket farten betydelig. Men til slutt kom jeg fram til punktet ved Ulevann. Mellom meg og Hoggskollen var det nå en ny kolle (Kleiveren). Stien gjør her en god sløyfe rundt kollen, men jeg hadde ikke lyst til å gå den omveien, så jeg peilet meg en kurs tvers over kollen. Jeg kunne dermed spare en del vei, og jeg kunne ”få med” enda en topp på kjøpet. Nordsida av Kleiveren er slak og grei og gå, og bortsett fra den sedvanlige tette skogen var det ingen ting som sakket tempoet. Det tok ikke så fryktelig lang tid før jeg var på toppunktet på Kleiveren (596 moh.), men jeg skjønte raskt hvorfor stien gikk rundt kollen. Dæven hvor bratt det var ned på sørsida. Egentlig blir det feil å si det var bratt. Bratt går det an å klatre ned. Her var det loddrett stup. Utsikten sørover mot Hoggskollen var naturlig nok enestående, men jeg skjønte at gevinsten ved å gå den korte ruta tvers over kollen var i ferd med å smuldre bort. Jeg måtte krype til korset og gå på langs for å finne en lei jeg kunne følge ned. Heldigvis så kom jeg etter hvert til en kløft ned som så ut til å kunne følges. Den var bratt som fy, og et feilsteg her kunne nok være fatalt, men jeg kom meg ned på et vis. Beina skalv som ospeløv, og jeg lovte meg selv at fra nå av skulle jeg bare holde meg på stier. Jeg hadde nå den utsøkte glede å kunne gå litt på bilvei. Jeg kunne gå litt vestover på veien mellom Vrangen og Solbergvannet. Men ved Kringletjern sa jeg takk for meg og dro til skogs igjen. Nå befant jeg meg ved foten av Hoggskollen. Stien til topps går i noen store slynger, og det var ikke fristende. Glemt var løftet jeg gav meg selv for ti minutter siden, om å bare holde meg til stier. Men nå er jeg en gang kjent for å ha labil hukommelse. Uansett, GPS’en ble fisket fram igjen, og ny kurs ble plottet rett opp lia. Lia var ikke spesielt bratt, og for en gangs skyld var ikke vegetasjonen til sjenanse. Så etter noen forholdsvis behagelige minutter i motbakke, stod jeg for første gang i dag på blåmerka sti. Da var det bare å følge den til toppen (597 moh.). Jeg fikk tatt de obligatoriske bildene før jeg snudde 180 grader og gikk tilbake på den stien jeg kom, for å sette kursen mot dagens siste mål, Lokkeråsen. Det ble jo naturligvis en helt annen transport mellom Hoggskollen og Lokkkeråsen enn det jeg hadde opplevd tidligere i dag. Her var det god sti hele veien, så før jeg visste ordet av det var jeg på Lokkeråsen (607 moh.) også. Her var det en nydelig utsikt mot Drammen, og det føltes riktig å se den byen nå. Det var jo tross alt mitt neste mål. Turen tilbake til bilen var begivnhetsløs og preget av ren transport på gode stier og veier. Vel framme ved bilen fikk jeg klokket meg inn på 3 timer og 20 minutter på hele runden. Den var ikke på mer enn 16 kilometer, så tempoet må ha vært historisk lavt. Jeg skylder på en offensive veivalg.
User comments