Endelig turdag igjen. Det hadde riktignok bare vært to helger med andre prioriteringer, men det føltes som en evighet.
Målet i dag var å få tatt en skikkelig jafs av de sydligste toppene i Vestskogområdet. Hvis alt gikk etter planen så skulle jeg kunne hake av seks nye topper på lista mi.
Jeg kjørt bilen til Franzefoss pukkverk i Hanekleiva, nær Sande. Det går en kort skogsbilvei inn i terrenget her, men den er stengt med bom, så ingen bil videre. Til fots var det en ti-minutters tur inn før jeg var på høyde med dagens første mål, Stuåsen. Jeg forlot stien og holdt ryggen på åsen i nordøstlig retning i ca. 300 meter, så var jeg på toppen. Det er et trigonometrisk punkt på toppen, og nord- og vestover ser man fint utover Sandebygda, men utover det er lite å berette fra Stuåsen.
Jeg gikk tilbake samme vei jeg kom til skogsbilveien, og fortsatte turen innover i terrenget, på stadig dårligere sti. Stien jeg fulgte endte etter hvert ut i veien opp til Bondivannet. Det var for øvrig mitt neste mål. Ryggen på Mauråsen ender rett i Bondivannet, så jeg gikk opp dit og opp på Mauråsen derfra. Mauråsen var heller ingen åpenbaring med tanke på utsikt, men på sørsiden var det en glippe i vegetasjonen, slik at en kunne se mot Eidsfoss og Skibergfjell. Vest på åsen kunne jeg se rett til mitt neste mål, Bondiseteråsen. Det er egentlig bare et lite skar mellom Mauråsen og Bondiseteråsen, og midt nede i skaret går det en høyspentmasttrasé. Jeg karret meg ned til høyspentlinja og gikk et stykke langs en anleggsvei under mastene. Jeg fryktet en stund at jeg måtte kjempe meg gjennom tett vegetasjon opp Bondiseteråsen, men jeg fikk heldigvis hjelp av et tømmerslep et godt stykke på veien. Slepet tok slutt rett under toppen, men derfra og opp var det greit å gå på egenhånd. Granskogen står tjukk på toppen av Bondiseteråsen, så heller ikke denne toppen er å anbefale som et turmål, med mindre tjukk granskog er det en vil oppleve.
Neste mål var Bondiglaneren, og for å komme dit var opplegget omtrent det samme som mellom Mauråsen og Bondiseteråsen, ned et skar og opp igjen. Det gikk rimelig greit, til tross for et belte med tjukk granskog som jeg måtte dytte meg gjennom nede i skaret. Til tross for at navnet indikerer det, et det lite å glane på fra Bondiglaneren. Det har kanskje en gang vært fin utsikt derfra. Det er i alle fall ikke vanskelig å se for seg at det kan ha vært bra sikt nordover en gang, men nå har vegetasjonen i stor grad ødelagt den muligheten. Jeg ruslet videre med en gang. Litt ulikt de andre toppene i dag så var det i praksis flatt til neste kolle, som har fått det lite spennende navnet Sør for Bakkesetra. Uansett, etter å ha gått gjennom mer tett granskog kom jeg i alle fall til den setra som har gitt navnet til neste topp. Bakkesetra er i dag en vanlig hytte i skogen, rimelig isolert fra tegn på sivilisasjon. Fra hytta var det bare et par hundre meter til jeg var på toppen Syd for Bakkesetra. Toppen var i alle fall den koseligste så langt på turen. Tynn vegetasjon gjorde at det var utsikt sydover, særlig Hvittingen er lett å kjenne igjen. Toppen har også sitt eget tuntre, i form av en flott eik.
Vestover var det utsikt til dagens siste topp, Jeriko, og jeg fikk en følelse av déjà vu da jeg så veien dit. Det var nok en gang ned et skar og opp igjen. Som tidligere var det grei skuring, og et kvarter senere stod jeg på Jeriko. Nok en gang stod jeg på en topp uten noe særlig ved seg, så jeg satte like godt kursen ned nordsiden av åsen og rett ned til Franzefoss pukkverk igjen. Jeg fikk navigert meg fram til den skogsbilveien jeg startet turen på, og etter drøyt 3 timer og 10 kilometer var jeg tilbake ved bilen igjen.
User comments