Blåtinden (23.11.2014)  

Triste ting skjer på bare en uke i Tromsø. Nemlig at mildvær kan ødelegge alt av det fine skiføret vi fikk nyte i forrige helg. Derfor ble det en fottur med Trine og Namgyal, som begge hadde lyst på en siste farvel-til-sola tur og vi bestemte oss for noe enkelt og lett tilgjengelig. Blåtinden er en fin tur både på sommerstid og vinterstid, og siden det var sol vi ville få så mye som mulig av i dag var det også et fint valg mtp ruten går opp sørsida av fjellet. Vi tok med stegjern i tilfelle at snøen var isete, men vi fikk ikke bruke dem i det hele tatt. Snøen har forsvunnet helt opp til tregrensen nå, så det var lettgått i begynnelsen. Selve stien var frosset og glatt men på begge sider var det fortsatt greit å gå. Like over tregrensen traff vi hard snø og det var stort sett veldig OK, men det ble gradvis til en gjennomslagskvalitet etter hvert, som gjorde det noe mer slitsomt å gå. Det øverste laget var hardt mens det lå fortsatt et mykere snølag under, så vi ble nødt til å bryte gjennom den harde overflaten først for å kunne tråkke noen spor oppover. Kjekt å ha Namgyal med på tur da, han er nesten like tøff som en sherpa (han kommer fra Nepal) og var rask til å ta på seg oppgaven av å gå foran og lage fine spor!

Like etter at vi hadde kommet ca. halvveis opp fjellet, tittet sola frem og gjorde hele fjellsiden og himmelen en fargerik affære. Jeg elsker novemberlys! Dessverre hadde sola lite påvirkning på temperaturen men det var litt varmere enn uten solskinn. Vi gikk opp ryggen istedenfor å gå i gryta, her var det fortsatt mye tøffe snøforhold og vi byttet med å gå foran. Hadde virkelig gledet meg til å se utsikten mot Lakselvtindane men jeg ble litt skuffet. Det var faktisk lite sollys på fjelltoppene og så var det litt for lite kontrast for å gjøre utsikten skikkelig flott i dag. Jeg tror ikke at Lille Piggtinden fikk noen solstråler på seg, var veldig vanskelig å gjenkjenne toppen som vanligvis er noe som man legger merke til fra Blåtinden. Etter ca. 2,5 timer var vi på toppen og fikk se de siste solstrålene på Jiehkkevarri før vi skyndte oss nedover, noe som var nesten like tøft som å tråkke spor oppover. Ble nesten fast i snøen med hvert eneste steg, og det var litt smertefullt å treffe snøkanten med ankelen. Det ville ikke vært artig å kjøre på ski men det var heller ikke artig gå på!

Etter å ha blitt ferdig med det var det en relativt lett gåtur ned til bilen. Vi rakk å komme oss ned før det ble skikkelig mørkt. Det var litt kjipt å ikke stå på ski i helga, men vi fikk oss en fargerik og fin treningstur likevel og jeg får glede meg til en randoneesamling neste helg, så det blir snart ski på beina igjen :D