Store Kjostinden (18.05.2015)

Etter å ha kommet ned fra Andersdaltinden den 17. mai, kjørte jeg direkte til Lyngseidet da jeg hadde ordnet meg overnatting hos Magic Mountain Lodge. De hadde nettopp blitt ferdig med en travel skisesong med fullbooket hus så det var ganske rolig da jeg ankom MML. Neste morgen tok jeg en sein frokost og avtalte med Tim og Johanna om å prøve en tur opp Kjostinden fra ’baksida’ siden vi alle hadde hørt at det var gode snøforhold på Rotenvikbreen og lite skibæring i forhold til den vanlige ruten opp Ura. De skulle ta ferga like etter kl.8 så vi avtalte å møtes på parkeringsplassen i Rottenvik kl.9.15. Det var en herlig morgen og veldig varmt, men jeg tok med en del klær i sekken uansett. Vi måtte bære skiene ca. 50m opp løypa før vi kunne ta dem på. Herfra gikk vi normalruten opp mot Fastdalstinden. I starten fulgte vi en bekkedal opp til Rotenvikvatnet, og så et stykke lenger på nordvestsiden av vatnet til ca. 680moh. Her satte vi kurs vestover mot Rotenvikbreen mens den vanlige ruten til Fastdalstinden fortsatte mot nordøst. Fikk en bra utsikt med nordsiden av Kjostinds østrygg foran oss og det var flotte forhold under skiene så snart vi begynte å gå på selve breen. Kanskje 5-10cm puddersnø lå oppå breen og vi gledet oss veldig til å kjøre ned allerede!

Men det var steikevarmt å gå i sola. Ingen vind og veldig lite annet å høre bortsett fra den herlige lyden av å gli oppover på skiene. Oppstigningen på Rotenvikbreen var slak men høydemeterne ble lett vunnet. Det eneste vi kunne klage på var at det hadde kommet litt tåke innover breen og vi trodde vi kom til å få flatlys og dårlig sikt oppe i skaret mellom Store Kjostind og Istind. Vi holdt oss nærmere nordsiden av breen da vi gikk opp, bare for å finne den slakeste ruten mulig og den enkleste ruten innimellom isklumpene på breen. Heldigvis hadde noen vært her og tråkket rimelig gode spor så mesteparten av arbeidet var gjort!

Da vi nådde skaret bare noen hundre høydemeter under Istinden og Kjostind, fikk vi kikke over den bratte flanken ned mot sørvest. Det var dritkult! Selv om jeg hadde vært her to ganger før, var den min første gang jeg hadde fått en ordentlig utsikt fra så høyt oppe på fjellet. Tim og Johanna kom opp snart etter og syntes utsikten var rå også. Da var det bare å traversere bortover flanken og komme oss inn på normalruten opp til toppen trodde jeg. Hvor komplisert kan det bli? Men Johanna var litt skeptisk og mente at det så ganske eksponert ut å traversere på ski. Så jeg foreslo om å gå på beina med stegjern. Vi alle hadde dem med i sekken og Johanna og Tim hadde isøks i tillegg. Så i utgangspunkt var vi alle ganske bra utstyrt for hva som helst. Jeg begynte å tråkke spor bortover i håp om at Johanna og Tim ville få lyst til å følge etter. Det var egentlig bra skiføre her og det føltes ganske dumt å traske i snøen på beina men etter ca.50-100m ble snøene hardere og jeg skjønte at det kanskje ikke skulle bli så enkelt å traversere over til den renna der de fleste gå opp til toppen. Foran meg så jeg bare tusenvis av bratte og smale rennesystemer med tusenvis av små rygger innimellom alle rennene. Herregud. Dette kommer til å ta en evighet før jeg kommer meg dit, tenkte jeg. Og nå hadde jeg ingen drikke igjen i platypusen min. Pustet dypt. Nei Hannah, tenkte jeg. Du får ikke gi opp denne gangen, ikke på det tredje forsøket.

Så jeg fortsatte å tusle bortover og sparket godt med føttene siden jeg savnet isøksen. Snøen var ikke veldig hard, men hard nok til å ikke få god penetrasjon med bare hånden min. Skistavene hjalp ikke noe særlig nå og jeg måtte vende meg inn mot fjellsiden for å traversere. Ble litt klyving opp og ned for å komme meg inn i den neste renna. Etter ca. 4-5 rennekryssinger var jeg ganske lei av turen bortover. Så ut som om det skulle bli et par kryssinger igjen før jeg skulle nå normalruten og jeg hadde ikke lyst til å gå rett opp til toppryggen uten isøks. Kikket bak meg for å se om Tim og Johanna var på veien hit men det virket som om de ikke hadde lyst til å bli med. Så til slutt bestemte jeg meg for å gå tilbake til der vi hadde parkert skiene i skaret mellom Istinden og Kjostinden. Det siste alternativet var å kjøre ned noen hundre høydemeter fra skaret for så å komme under alle rennene og gå opp i flanken til toppen på normalruten. Men da jeg kom tilbake til skiene hadde jeg mistet motivasjon på forsøket, i hvert fall på denne turen. Gikk opp ryggen et lite stykke og fant Tim og Johanna der men de var på veien ned igjen etter å ha kost seg med utsikten og fått øvd litt med å bruke stegjerna og isøks for første gang.

Så vi alle gikk tilbake til skaret, tok av stegjerna og tok skiene på og så satte i gang med å kjøre ned til Rottenvik igjen. Hadde gledet oss veldig til å kjøre ned Rottenvikbreen, men det var faktisk et helvetes skiføre pga solskare. Sola hadde stått på hele tiden vi gikk opp breen og så hadde forsvunnet bak skyene mens vi var på en spasertur. Det var helt umulig å sette en eneste sving i snøen, for en mareritt!! Tror vi alle fikk tryne minst en gang før vi var ferdig med å kjøre ned Rottenvikbreen, så det ble ikke noe stilig skikjøring på oss der. Skuffende. Trodde vi skulle få drømmeføre for å kjøre ned, men dette fikk vi aldri. Uansett, solskare ble til litt bløtere snø etter hvert og god slusj da vi nærmet oss Rottenvikvatnet igjen. Og så ble det en liten etappe med staking og skøyting før turen ble avsluttet med å kjøre ned bekkedalen. Selv om turen ikke hadde vært særlig vellykket for min del, var det fortsatt en flott tur og ganske fint å ha opplevd en alternativ rute opp fjellet. Var litt vanskelig å vite hvor vi skulle gått men samtidig ganske spennende å finne ut for oss selv. Men da vet jeg neste gang at det enkleste er kanskje å gå normalruten. Takk for en fin dag Johanna og Tim!