Daltinden (06.03.2016)

Jeg ble overtalt av Tor Andre til å bli med på fellestur til Daltinden med noen andre folk i randonneeklubben. Jeg hadde sagt at jeg ikke skulle være med pga dårlig form men han lovet å gå rolig. Så jeg ble med likevel og satset på at jeg skulle overleve nok en tur med spreke randonister. Vi møttes litt tidlig denne søndagen, kl.8 på Tromsdalen og kjørte til Furuflaten og vi var 6 stykker til samme; Tor Andre, Manu, Kristoffer, Mikal, Johanna (som hadde konkurrert i skimaraton på Kvaløya dagen før) og meg. Jeg kjørte egen bil for å holde mine forkjølelsesbakterier langt unna friske folk og vi var klare for å gå i 10-tida. Det var en strålende søndagsmorgen og vi alle gledet oss veldig til å komme opp i høyden. Som jeg er nå vant med når jeg er på tur med raske toppturfolk, ble innmarjsen en ganske effektiv affære siden de fleste hadde kledd seg lett og gikk fort å bli varm. Jeg måtte ta av en jakke etter ca. 5 minutter og spille catch-opp. Heldigvis tok vi en kort pause da vi først fikk litt solskinn på oss. Derfra gikk vi roligere innover dalen og nøt utsikten underveis med noen korte pause. Var ikke så lenge i sola og resten av turen opp ble gått i den kjølige nordsiden, noe som var kanskje litt kjipt. Tror ikke jeg har vært på Daltinden så tidlig på året og jeg kommer nok ikke til å gå opp Daltinden igjen tidlig i mars!

Vi holdt et ganske jevnt tempo oppover ryggen og tok en liten lunsjpause etter ca.800-900hm og omtrent 2t fra starten av turen. Fikk se på baksiden av de store Lyngenfjellene bl.a. Kveita, Jiehkkevarri, Balgesvarri. Imponerende store fjell. Ble litt kaldt å stå i ro, så vi begynte å bevege oss igjen etter en 10-minutters lunsj. Gikk opp flanken som nå stort sett bestod av ganske vindpakket snø, stedvis var det bærende og andre steder hadde snøen en gjennomslag konsistens. Det var iallefall ikke flotte snøforhold for å kjøre ned i her oppe! De siste 200hm var tunge og jeg måtte bare gå saktere enn resten av gruppen mens jeg hostet underveis og prøvde å spare litt kraft til nedkjøringa. Men det var verdt det og vi kom endelig opp til toppen etter litt over 3t. Ble møtt av nydelig ettermiddagssol og det var helt vindstille, så en lang pause var velfortjent etter 3t i skyggen.

Nedkjøringa var slitsomt både pga det kjipe skiføret og fordi jeg hadde det tungt i beina fra turen opp, så jeg brukte masse tid på å komme meg ned. Nesten holdt på med å gråte med så mye melkesyre i beina! Heldigvis traff vi den fine puddersnøen fra ca. 600-700moh og det gjorde opplevelsen litt hyggeligere ned til dalen. Men jeg fant ut fort at skiene mine hadde svært dårlig glid som gjorde det nesten meningsløst å stake ut dalen siden jeg fikk nesten null fart! Så jeg ga opp og tok skifeller på for å gå tilbake til Furuflaten. Like sakte, men mindre slitsomt…..Uansett, det var godt å komme tilbake og godt å skjønne at vi hadde rukket å kjøre ned før det hadde blitt skikkelig overskyet med flatt lys. Takk til hele gjengen for en flott tur!