Vågakallen (21.07.2016)

Jeg gjorde mitt første forsøk på å komme meg opp denne Lofotklassikeren i 2015 med en turkamerat, men vi kom oss ikke opp pga for mye snø i den siste renna under toppen som var også forholdsvis hard. Siden vi ikke tok med stegjern og isøks på turen, virket det fornuftig å snu. Nå skulle jeg prøve på nytt.

Jeg hadde stoppet innom Statoil i Svolvær for å kjøpe en softis og en liter Pepsi max etter å ha kommet ned fra en flott tur til Higravtinden og følte meg mer eller mindre klar for dagens neste tur til Vågakallen selv om beina var litt stive. Hadde en avtale med en turkompis om å gå turen i lag men til slutt hadde hun ikke tid til å bli med, så det ble nok en tur alene. Heldigvis er Vågakallen en populær topp på en slik dag om sommeren så det var neppe ensomt på fjellet i dag.

Begynte turen fra Djupfjorden litt etter 15.30 i varmt vær. Overraskende nok var det nesten ingen insekter! Gikk ganske rolig bak en annen vennegruppe og håpet på at beina skulle kjennes bedre ut etter hvert. Det skjedde aldri. Etter en noe flat og koselig etappe langs Djupfjorden gikk stien rett opp Durmålsdalen mot skaret mellom Vågakallen og Kvanndalstinden. Jeg var veldig tørst og svettet masse i det varme været og angret på at jeg hadde med kun 1,5l drikk i sekken. Skulle egentlig hatt med dobbelt så mye! Ble flere små pauser underveis mens jeg holdt på å dø av for mye varme. Det var ikke et vindpust i lufta heller. Heldigvis ble det litt behageligere å gå etter at jeg hadde kommet meg opp i skaret og gått ned et lite stykke på andre siden. Fikk litt restitusjon i beina før den neste stigningen opp ei renne under vesttoppen. Tungt opp dit også. Fra toppen av denne renna ble det litt gåing opp og ned en liten ryggformasjon, som fører til det berømte hustaket. Her var det ikke noe problem å gå siden det var tørt og fint og det er noen hyller man kan bruke som hånd eller fottak.

Etter hustaket var det bare å følge stien opp til toppen. Trodde det skulle være litt klyving underveis men det var stort sett bratt sti og noen korte passasjer med lett klyving. Utsikten var selvsagt fabelaktig, både på turen opp og ned. Tror det ble 3 timer i svært rolig tempo opp og her traff jeg noen andre folk som hadde kommet opp litt før meg. Det var vanvittig bra å stå på toppen, ikke minst fordi det var mitt andre forsøk men også fordi jeg visste at jeg var stort sett ferdig med å gå i motbakke, med unntak av noen små stigninger på returen :) Tok en god pause her for å nyte omgivelsene, mat og drikke litt. Turen ned virket å vare i evighet etter at jeg hadde gått tom for drikk og jeg la ikke merke til noe annet enn avstanden fra veien. Tror det var kanskje veldig bra at jeg var på tur alene akkurat da, jeg var ikke i godt humør! Jeg var så glad da jeg endelig fikk hentet en flaske vann fra bilen....... I konklusjon, det var en flott og variert tur og definitivt ikke den eneste gang jeg skal gå denne turen :)