Buren (11.11.2012)  

Jeg og Siv tenkte å ta en 'kort' tur til Buren på Kvaløya da hun måtte være tilbake i Tromsø før kl.14. Men det viste seg å ta lenger tid enn først antatt. Vi trodde at vi ikke kom til å gå i mye snø, og vi bestemte oss for å gå til fots istedenfor på ski. Vi kjørte til Kaldfjord og videre i retning Tromvik, til vi kom frem til parkeringsplassen ved siden av veien på Susannajorda. Klokka var omtrent 10 før vi startet turen.

Heldig med været var vi også. Det kjentes ganske mildt ut og jeg tror temperaturen faktisk var +2 grader! Med strålende sol og en utrolig flott blå himmel var det i utgangspunkt en perfekt start på turen. Men, ikke fortere enn vi hadde startet å følge skisporene opp fjellsiden, fant vi ut at det var mye mer snø enn vi hadde forventet. Til å begynne med var snøen ikke den verste, den var myk - men vi klarte å gå oppover. Og med litt teamarbeid, byttet vi på hvem som gikk først for å sørge for at verken Siv eller jeg skulle bli for sliten for fort! Denne planen fungerte bra en liten stund og selv om det egentlig var tøft for beina, prøvde vi å tenke på alle de gode fordelene med å måtte brøyte spor! Kan bare nevne også at flere av skiløperne som gikk forbi oss, virket helt imponert over å treffe to jenter som ikke gikk opp på ski. Tror vi fikk litt motivasjon av dette!

© Hannah Vickers

Panorama fra toppen av Buren og utover Ersfjorden

Både Siv og jeg var likevel imponert av utsikten, som ble bedre og bedre etter hvert som vi kom oss høyere. Nå hadde vi varmt solskinn som strømmet rett ned på fjellet. Fine farger i alle retninger! Men vi la merke til at tiden gikk fort. Allerede var det kl.12 da vi hadde kommet bare 2/3 av turen opp. Snøen ble aldri hardere så turen fortsatte å være tung. God trening, god trening var vår eneste trøst, og det hjalp ikke å se skiløperne kjører forbi oss nesten uten noe innsats - vi ønsket oss så mye å gå slik som dem! Da klokken nådde 12.30 hadde vi fremdeles minst 1/2 t. til toppen, vi vurderte å snu - for å komme tilbake i god tid. Men det virket nokså synd å ikke gå helt til toppen, når vi hadde kommet så langt opp. Og jeg visste at utsikten ville bli mye bedre enn vi fikk der vi stod.

© Hannah Vickers

Siv er helt fornøyd med den utrolig flott utsikten

© Hannah Vickers

Store Blåmann og Kaldfjord i bakgrunnen

På toppen kunne vi se rett ut mot den vestligste spissen av Ersfjorden, nettopp da sola var på vei ned og det skapte en nydelig, fargerik himmel. Skal jeg si mer? Nei, vi følte oss ekstremt fornøyde med at målet ble oppnådd og for at været, utsikten og turfølget var så bra. Vi begge var også veldig sultne akkurat da og selv om vi ønsket å sitte ned og spise lunsj, var det dessverre en kjølig vind som ikke skapte en grei lunsjplass for oss. Etter at vi hadde tatt flere bilder, måtte vi spise maten raskt før vi begynte å gå ned igjen. Vi så opp, sjekket klokken igjen og skjønte at ja, vi må absolutt fortsette til toppen :-) Dette vi gjorde, og etter at vi hadde trasket i snøen en stund til, var vi endelig på den siste ryggen til toppen. Nå fikk vi den fantastiske utsikten over Blåmannsvikdalen og mot Store Blåmann og Hollendaren. Det vi hadde ventet på i tre tunge timer var definitivt verdt innsatsen. Noen av skiløperne som fremdeles var på toppen klappet i hendene sine. Jeg tok dette som at de mente at de var glad for at vi orket å komme oss hele veien opp....

Turen ned var uten tvil deilig og veldig gøy å hoppe og springe i en blanding av puddersnø og myksnø. Det var ikke det mest komfortable å ha kald snø innenfor fjellstøvlene mine, men det gjorde ingenting, nå som vi nærmet oss bilen igjen. Heldig at temperaturen ikke var særlig kald i dag!