Breidtinden (24.08.2013)  

Da var det på tide med en annen fjellsportgruppa samling på Senja. I alt var det 17 FSG-ere som meldte seg på samlinga. Jeg var en av dem. Omtrent halvparten av gjengen kjørte fra Tromsø på fredag kveld og campet ved stranda på Ersfjorden. Siden jeg hadde nylig mistet lyst til å campe bestemte jeg meg for å rekke ferga tidlig lørdag morgen og bli med på en tur straks etter ankomst på Ersfjorden. Det var faktisk ikke den tidligste ferga noensinne, men for å rekke 08.45 ferge måtte jeg dra ca. 07.30 fra hjemmet mitt. Ikke verst, men det var litt stress for å pakke opp og sørge for at jeg hadde alt jeg skulle trenge. Uansett, det gikk stort sett bra og jeg fikk plass på fergekø i god tid. Møtte Renate og Eli i køen mens vi ventet på ferga, og det var fint å få en prat med noen. Sola skinte og det så ut til å bli en skikkelig flott slutten-av-sommer dag. Høsten skulle offisielt komme til Tromsø 25 August, som betydde at det egentlig var den siste dagen av sommeren ;-)

Etter den 45-minutters reisen kjørte vi av fra ferga på Botnhamn og straks til Ersfjorden for å treffe de andre. Da vi kom dit så vi at de fleste var klare for tur, og det var tre forskjellige grupper. En av dem skulle til Breidtinden, an annen gjeng ville få en tur til Kongan og den siste gruppa til Segla. Jeg valgte å bli med den Breidtinden-gjengen. Jeg må si at denne turen var uten tvil min favoritt i fjor (se Breidtind), og jeg kunne bare glede meg til å gjenta turen med et nytt turlag og ulike forhold. Denne gangen var det ikke snø på bakken.

Vi var fem stykker – Bent, Kristine, Eli (som var overtalt til å prøve turen), Åshild og meg. Siden ingen av mine turkompiser hadde gått Breidtinden før, var det litt press på meg å være ’guiden’ selv om jeg hadde nesten glemt mesteparten av ruta opp. Kanskje den eneste som jeg husket var parkeringsplassen for starten av turen….Rundt kl.11 var vi parkert og klare for å begynne den bratte stigningen oppover gjennom skogen. Stien var bra og det tok lite tid før vi hadde kommet over skogsgrensen og kunne endelig få fine utsikt over Mefjorden og alle fjell på begge sider. Etter litt stripping og deling av godteri fortsatte vi oppover, først langs kanten av Svartholvatnet og deretter mot Breidtindvatnet på en bred rygg.

Av og til var bakken litt våt, ikke den største overraskelsen etter store mengder regn tidligere i uka. Tuslet videre mot elva like før Breidtindvatnet for å fylle opp vannflaskene og gikk langs nordøstsiden av vatnet til skaret mellom Breidtinden og en navnløs topp vest for fjellet. Nå var det gradvis mer skyer som kom fort fra vest. Heldigvis fikk vi litt beskyttelse fra vinden på sørsiden av fjellryggen og satte oss ned for en liten matpause.

Det neste partiet husker jeg ikke fra fjorårets tur til Breidtinden. Vi gikk opp en sti på høyre siden av ryggen og den fortsatte en god del oppover. Jeg begynte lure på om det skulle bli noe klyving i det hele tatt? Det virket at vi var på en slags snarvei istedenfor å gå rett opp. Men heldigvis traff vi den spennende ryggen og mine bekymringer forsvant (burde si her at disse bekymringene var over mangel på spenning). Plutselig fikk jeg entusiasme tilbake og koste meg med å ta bilder i tillegg til å få hendene på fin stein. Pratet med flere turfolk som var både på tur opp og ned, noe som vi ikke opplevde i fjor, men synes det er hyggelig med eller uten andre på fjellet.

Det var en liten skuffelse var at vi ikke fikk en fin blå himmel lenger, men heldigvis fikk vi ikke nedbør. Kristine kommenterte på farten som jeg gikk og syntes jeg var lett på foten. Virkelig? Jeg prøvde forklare at jeg ikke går rask men kanskje litt fortere når jeg har det gøy i interessante terreng. Fortere eller ikke, alle av oss nådde toppen nesten samtidig og nøt de upåklagelige utsikt.

Skyene gjorde ingenting. Dessverre koste vi oss ikke i en hele time slik som i fjor for det var litt vindig og ikke det varmeste å være. Så var det bare turen ned igjen, som skulle blitt like artig som turen opp dersom vi hadde gått hele ryggen. Men noen av gjengen foretrakk stien som gikk forbi de fleste klyvepartiene og så var det ikke en utfordrende tur tilbake. Ned til Breidtindvatnet, litt bading der og videre ned til hyttene like ved Svartholvatnet. Da vi nådde bilen igjen brukte vi nesten 6 timer i alt. Hadde vært en fin tur med ingen stress på tempo og stemningen var bra. Den er fortsatt en av mine favoritt fotturer.