Vanntinden (07.03.2014)  

I helga ble det arrangert en komitesamling av styret i fjellsportgruppa, og siden jeg sitter på tur- og kurskomiteen, fikk jeg være med på samlinga :) Vi skulle bo i rorbuer litt utenfor Vannvåg i Kristoffervalen på Vannøya, og fem av oss brukte anledningen for å dra tidligere på fredagen for å rekke en tur mens værmeldinga så grei ut. Det viste seg å være fornuftig å ta en tur i dag uansett, siden resten av helga så forferdelig våt ut med mye vind. Kanskje trenger ikke nevne ‘Jorun’.

Og så hentet jeg både Kamila og Sigve som skulle sitte på i bilen min og vi kjørte direkt til Hansnes hvor vi møtte både Håvard og Ole Jacob. Været så ikke så inspirerende ut da vi satt i bilen og ventet på ferga. Regn pøste ned og ingen fjell var synlige. Å komme meg ut på tur i slikt vær var ikke fristende, men derimot hadde jeg skaffet meg en ny vanntett jakke, så jeg hadde egentlig ingen god unnskyld for ikke å være med på tur. Heldigvis var værgudene så snille at de sendte oss god sikt og et glimt av sol mens vi satt på ferga og drakk kaffe. Kanskje det ikke skulle bli så ille?

I motsetning til fjorårets tur til Vanntinden, brukte vi en forskjellig rute opp i dag. Istedenfor å begynne fra sørsiden av fjellet, kjørte vi litt lenger rundt og parkerte langs veien på vestsiden. Jeg må innrømme at jeg ikke visste nøyaktig hvor vi startet turen fra siden jeg kjørte bak Håvards bil og skjønte ikke at han og Ole Jacob hadde denne ruten i tankene. Uansett, etter å ha parkert bilene vi gjorde oss klare for tur, og det var ca. kl.12 da vi begynte å gå.

Denne turen var kanskje den første der vi måtte bære skiene et stykke i begynnelsen av turen. Hvor har snøen forsvunnet lurte jeg på? Allerede skibæring i mars? Det er feil!! Jeg tror at vi måtte bære skiene minste 150 høydemetre før vi traff snø, og det føltes litt kjedelig. Men det var ganske heldig at snøen som vi traff var av rimelig god kvalitet, så det ble ikke noe behov for skarejern eller stegjern. Det var en lettelse å ta på skiene - endelig!

Gikk opp uten mange pauser og jeg begynte å gjenkjenne ryggen vi traff etter hvert. Tok en rask pause her for å tilpasse klær og sjekke kartet, og så fortsatte vi opp, mer eller mindre rett opp til toppen. Da vi nærmet oss toppen måtte Kamila spørre meg (eller kanskje rope til meg siden vinden var så sterk!) om det faktisk var toppen som vi hadde i sikte. Verken Kamila eller jeg kunne tro at vi hadde kommet opp så fort i forhold til tida vi brukte i fjor. Ante at det virket å være en kort tur i dag fordi 1) ruten var kortere og 2) vi gikk på guttetempo i dag. Kan ikke si at det var så koselig på toppen at vi ville bli der og nyte opplevelsen, men det var likevel en rimelig spennende opplevelse, og til dels utfordrende å pakke bort skifeller når vinden blåser opp mot 20m/s. Kamila var litt uheldig og mistet fellepose :(

Nedkjøringa var litt tøff, å si det sånn. Ingen grunn å bekymre meg for å få for mye fart i dag. Det var virkelig ikke mulig å få noe fart i det hele tatt for vi kjørte ned i motvinden. På en måte var det artig, på en annen måte var det litt skuffende. Etter å ha kommet oss ned et par hundre høydemetre, traverserte vi ut mot toppen av ei gryte, nordøst for Kamkollen. Den så bratt ut, men det var også litt vanskelig å se hvor bratt det faktisk var. Sigve kjørte først. Håvard fulgte etter at Sigve hadde kommet seg ned i dalen hvor det ikke var bratt lenger. Det så ut som at de begge kjørte rimelig sakte (jeg skjønner hva som er en ‘vanlig’ fart for begge to) og så ble jeg litt skeptisk til hvordan jeg ville klare det.

I utgangspunktet var dette partiet rimelig utfordrende for min del. Goggles hjalp ikke med den dårlige sikten og det var nesten det samme som å kjøre med lukkede øyner, mener jeg. Jeg tror at brattheten her kunne vært rundt 35 grader, noe som jeg synes er ikke lett gjort i kombinasjon med dårlig sikt og litt gjennomslagssnø. Heldigvis klarte jeg å kjøre uten å ramle, men det tok litt tid før jeg kom meg helt ned til de to andre. Etter at både Kamila og Ole Jacob hadde kommet seg ned kjørte vi videre langs dalen, og både sikten og snøen ble stadig bedre. Dessverre turen avslutten på den samme måte som den begynte; på beina med skiene festet til sekken. Men turen hadde vært meget fin likevel :-)