Holmbukttinden (11.05.2014)  

Vi hadde opprinnelig planlagt å gå hele Jiehkkevarritraversen i helga men av en eller annen grunn ble denne planen droppet og tre av oss – Elise, Renate og jeg - møttes altfor tidlig denne søndagsmorgen. Men vi var tre rimelig ivrige jenter likevel. Alle av oss innrømmet til hverandre at vi nesten ikke hadde sovet i det hele tatt siden vi var så spent på dagens Lyngentur. Og alt vi måtte huske å pakke i sekken! Vi hadde bestemt oss i siste liten for å ta med breutstyr siden det ikke var bare ansvarlig, men vi syntes det ville vært kjipt om en av oss hadde maks uflaks og havnet i en bresprekk innimellom Holmbukttinden og Jiehkkevarri. Ikke en bra reklame for fjellsportgruppa med tanker på at Elise er styreleder og alle tre av oss var på samme brekurset i fjor ;)

Da var vi klare for å kjøre. Nok en gang ble det kjøretur forbi Lakselvbukt, for meg den fjerde gangen ila en drøy uke. Har begynt å bli litt bedre kjent med alle humpene i veien her nå :) Parkerte i en lomma ved Indre Holmbukta, det samme som vi brukte på 17. mai-turen til Jiehkkevarri i fjor. Denne gangen var det godt med snødekke på bakken og etter å ha gjort oss klare ble det endelig start på turen. Blå himmel og sol. Det så veldig lovende ut, selv om jeg hadde lagt merke til en overskyet himmel rundt Balsfjord-området da vi kjørte forbi. Og så ble det på med solkrem og av med vanntette bukser en liten stund etter starten. Hadde veldig god gli hele veien gjennom skogen og langs Tverrelva.

Vi gikk i et bra og behagelig tempo, tror vi har skjønt nå at det lønner seg å konservere litt energi på lang tur spesielt for å ha litt kraft igjen for nedkjøring. Kom oss fort opp til foten av den brede renna som begynte på ca. 400-500 moh. Fin utsikt bak oss nå. Vi la merke til noen gamle snøras, men var ikke så opptatt av disse. Temperaturen var fortsatt ikke så høy og sola ikke hadde tatt tak i snøen enda, dette skjønte vi på veien opp da vi gikk oppå solskare. Noen hadde allerede gått opp hit før oss og vi brukte deres spor. Alt virket å være greit.

Men kryssingene ble brattere etter hvert og jeg fikk dårlige minner om mine skli-ut-opplevelse fra mandag igjen. Så plutselig ble jeg redd for å skli ned igjen og bestemte meg for å finne frem skarejerna før noe annet skulle skje. Følte meg som en skikkelig amatør med å trenge skarejern, men gikk rimelig fort opp etter å ha fått litt ekstra grep under foten. Heldigvis måtte Elise og Renate ikke stoppe og vente i renna.

Tok en ordentlig pause på ca. 15 minutter da vi kom oss opp til et flatere område omtrent midtveis opp renna, ca. 900 moh. Nå hadde det blitt en markant forandring i skydekke. Hva, hvor er den herlige blå himmelen? Forsvant allerede? Vi så noen cruiser forbi alene mens vi stoppet her. Det så ikke ut som at han hadde den store nedkjøringa. Solskare i en relativt bratt renna er ikke så gøy, spesielt når det ligger en del snøklumper i veien! Var rett og slett glad for at vi var fortsatt på turen opp og ikke måtte kjøre ned enda.

Alle av oss tok på skarejern da vi nærmet oss den bratte renna som ville føre oss opp til foten av breen på nordsiden av Holmbukttinden. Det kom ned ei gruppe på 4-5 stykker mens vi tok skarejerna på, men det så og hørtes ganske ekkelt ut med alt av skrensing. Herregud, hadde vi virkelig slikt føre å se frem til? Vi fant ut at de hadde ikke gått til Jiehkkevarri grunnet tett tåke men prøvde å holde oss så optimistisk som mulig. Det ble krevende å beholde skiene på beina mot slutten av renna selv om vi hadde skarejern på så det ble av med skiene og vi fortsatte resten av veien til fots med ski festet til sekken. Noe tyngre å gå men enklere. Så vi kom opp til en slags platå på ca. 1350 moh der vi traff en bre (ifølge kartet) og plutselig la vi merke til at det ikke var solskare under beina lenger, men ekte puddersnø! Det ble en bekreftelse for meg at bresnø er ofte den tørreste og beste :)

Sikten virket å være grei, og vi hadde fortsatt utsikt mot Fugldalsfjellet da vi kom oss lenger opp på nordryggen av Holmbukttinden. Men vi skjønte likevel at sikten i retning Jiehkkevarri ikke var meget bra. Snøforholdene på den siste delen av ryggen til toppen av Holmbukttinden kan beskrives som optimale, men pga ikke-ideell sikt og eksponering tenkte vi på hva som ville være mer fornuftig. Nok en gang ble det av med skiene og vi gikk nesten resten av veien på beina. Fikk ikke den største jøss-faktor på toppen eller den fineste velkommen med alt av tåkeskyer, men vi klarte å skape en hyggelig og positiv stemning til tross for manglende utsikt. Alt av utsyret i våre sekker ble nesten kastet og spredt over hele toppen av Holmbukttinden mens vi prøvde å finne frem termosflasker og matpakker for en ordentlig lunsjpause.

Vi hadde god tid for å vente på en bedring i sikten og så ta en avgjørelse om vi ville fortsette over breen til Jiehkkevarri eller ikke. Ville vært sikkert mulig siden gamle skispor var fortsatt synlig og Elise hadde med en GPS, men om det ville vært trivelig å gå i flere timer uten noe inspirerende utsikt var noe annet å tenke på. Vi konkluderte med at det var ’ingen skam å snu’ og avsluttet oppturen her. Etter å ha kost oss med bamsemums, boil-in-the-bag kaffe og så mye av matpakken som mulig, ble det litt ompakking og en gåtur ned ryggen til punktet hvor det ble litt flatere igjen. Stakkars Elise og Renate som ikke hadde tatt med goggles i dag, lyset var skikkelig flatt for nedkjøringa!

Og så fikk vi endelig ta på skiene igjen, og vi nøt omtrent 200 høydemetre med flott brepudder på nedkjøringa til vi nådde starten av renna igjen. Her ble vi møtt med fantastisk skrenseføre som vi utnyttet i noen minutter før vi tenkte at det ville bli mer koselig å bære skiene igjen og bruke beina for å komme oss trygt ned. Nok en gang ble skiene festet til sekken og vi gikk ned mesteparten av renna på beina. Hadde tenkt at skiene ville bli på sekken hele turen ned hvis skiføre etter renne-etappen var det samme som vi hadde opplevd på turen opp. Så vi var skikkelig overrasket å skjønne at solskare hadde blitt til herlig slusjføre selv om det ikke hadde vært så mye sol i løpet av turen. For en lettelse det var!

Derfra ble det bare en nydelig slusjhistorie resten av turen nedover. Kanskje enda bedre enn slusjen på Lakselvtindturen. Kunne blitt enda artigere om beina ikke var litt slitne, men det var maks flaks at vi ikke måtte kjempe mot harde snøklumper i renna. Det ville vært en kjipt måte på å avslutte turen. Tror vi alle ikke kunne tro hvor fort snøen hadde blitt forandret fra ekkelt solskare til det herligste slusj noensinne. Så det var kjempefin og lettkjørt hele veien ned til bilen :)

Da er det bare å si tusen takk for nok en minneverdig tur jenter!