Møysalen (12.07.2014)  

Det var ei fin helg i vente. Jeg hadde avtalt med mine turkompiser Renate og Kirstem om å gå opp Møysalen, og dette hadde vi pratet om på en liten stund, i hvert fall over en måned. Så planen var at vi skulle møtes i Hennes fredagen før turen, siden jeg ville kjøre nordover fra Lofoten og både Renate og Kirsten måtte kjøre sørover fra Tromsø. Værmeldinga så veldig lovende for lørdag. Derimot var det ikke så flott vær da jeg reiste til Hennes. Jeg begynte å tvile om vi ville få fint vær på turen eller ikke. Heldigvis ble det lettere skydekke utover ettermiddagen og da vi møttes på Møysalen nasjonalparksenter var det bare blå himmel og solskinn. Perfekt.

Både Renate og Kirsten hadde med padleutstyr, så de ville padle inn Lonkanfjordan og jeg ville gå inn fra Kaljord, noe som ville legge ekstra kilometer til turen, men jeg hadde ikke lyst til å campe kvelden før en lang tur og ville heller sove i Hennes. Overnatting hadde jeg ordnet med han som heter Jon, på nasjonalparksenteret og de tilbyr rom på ulike hus. Jeg fikk overnatte i en liten leilighet på ’Helsehuset’ like ved parksenteret, noe som kostet bare 300kr (250kr per pers når det er to stykker). Det var et kjempebra opplegg syntes jeg. Dessverre ble det ikke noe rolig kveld, for det var en allsang utenfor parksenteret som varte lenge. Så jeg fikk ikke sove så veldig godt i det hele tatt, men heldigvis var jeg ikke kjempetrøtt da jeg endelig stod opp.

Vi regnet med at jeg ville bruke omtrent 1,5 timer på å gå fra Kaljord til bukta i Lonkanfjordan, og planen var at jeg ville lete etter Renate og Kirsten ca. kl.10. Så jeg kjørte til Kaljord omtrent 8.30 og parkerte bilen min ved fergekaia der. Gikk en drøy kilometer på en vei, der veien sluttet begynte stien som gikk gjennom skogen. Jeg trodde jeg ville havne på en bra og mye-brukt sti, med tanker på at Møysalen er et populært fjell og denne ruten var mest brukt.

Da ble jeg litt skuffet å finne ut at stien er faktisk ikke så lett synlig og det ble mye av å måtte traske i busker. Det gjorde turen noe saktere enn jeg hadde forventet og dessverre fikk jeg ikke ringe til Renate og si ifra om at jeg ville bli noe forsinket siden det var ingen mobildekning akkurat der. Så det beste jeg kunne håpe på var at jeg ville treffe dem et sted på stien. Det var omtrent kl10.15 da jeg gikk forbi bukta, men jeg så ikke noen kajakk eller telt liggende og trodde jeg ikke hadde kommet frem til den riktige bukta hvor de hadde overnattet. Og så lurte jeg på om jeg burde fortsette på stien eller vente der en liten stund. Pga insekter som plaget meg bestemte jeg meg for å fortsette sakte. Kanskje Renate og Kirsten hadde allerede gått et lite stykke opp stien.

Etter å ha gått et godt stykke inn i Norddalen og fortsatt ikke møtt noen, skjønte jeg at jeg kanskje skulle ventet tidligere og ikke fortsatte. Jeg tok en rimelig lang pause etter at de fleste insekter hadde forsvunnet og håpet at snart ville mine turkompiser dukker opp. Fortsatt ikke mobildekning her, det var litt dumt at planen ikke hadde funket så langt. Det kom (til min store overraskelse) noen regnbygeskyer. Eh? Dette var ikke meldt! Men det ble i hvert fall en komfortabel temperatur for å gå, og da jeg kom opp i Memuruskaret fant jeg en stor stein og jeg fikk gjemme meg fra regnbygene.

Brukte anledning til å forlengre pausen ved å spise litt mat, men det var fortsatt ingen folk på veien opp til skaret så langt jeg kunne se. På omtrent 600 moh kom tre gutter løpende forbi, og det var etter at de hadde nådd en snøflekk lenger ned at jeg la merke til to stykker som så ut til å ta en prat med dem. Dessverre er jeg nærsynt og fikk ikke se om det faktisk var mine turkompiser eller ikke, men tenkte at det ville bli lurt å ikke gå så mye videre før jeg hadde funnet ut av det. Heldigvis kom to damer som vinket til meg og så ble vi en hel gjeng igjen. Åå det var deilig å få litt selskap – det gjorde meg så glad!

Nå var det bare å traversere rundt breen, og dette gikk greit. Men det var såpass varmt at jeg vurderte å fortsette i bikiniklær og forhåpentligvis fikser min shortsskille (dette angret jeg etter å ha kommet tilbake med ikke-så-bra bilder på toppen). Vi kom oss opp til vestryggen ved å gå opp en lags renne, her var det lett å gå siden andre hadde allerede tråkket spor i snøen og vi sank ikke. Skjønte at nå var Renate og Kirsten ganske slitne siden de hadde ikke hatt noen lunsjpauser enda og trengte et lite påfyll med energi.

Så vi stoppet en god stund på ryggen og koste oss med fantastisk utsikt både i retning nordvest for oss og østover mot Møyene på andre siden av breen. Og utsikten ble bare bedre etter pausen. Jeg må innrømme at jeg hadde blitt ganske skuffet da jeg var på turen opp Norddalen til Memuruskaret. Der hadde det ikke vært så spennende når det gjelder utsikt. Bare dal, trær, busker. Og jeg hadde faktisk begynt å lure på hvorfor folk er så glad i Møysalen. Og hvorfor ble fjellet kåret til Norges flotteste naturopplevelse. Men nå fikk jeg et klart svar.

Fra der vi traff ryggen gikk vi over både fast og fin stein, og andre steder var det bare løst og ikke så fint. Det var et par punkter på ryggen med kjetting, spesielt hvor det var løst og til dels brattere. Ellers var det ikke så veldig eksponert. En fin gåtur på ryggen, og turen opp ble sluttet med et kort parti med snø og litt gåing på stein igjen. Ifølge Kirsten var det i år mindre snø her oppe enn de andre ganger hun hadde vært her før. Litt rart, jeg syntes at de fleste fjell hadde mer snø enn vanlig – spesielt rundt Tromsø.

Og så var vi endelig på toppen. Kanskje det var allerede kl.15! Hadde vi virkelig brukt sååååå mye tid? Men det ble en lang og velfortjent pause på toppen, vi solte oss i en drøy time og nøt utsikten i alle retninger. Det var litt disig, ellers var det bare fantastisk.

Og så måtte vi gå ned igjen. Det gikk ikke så veldig fort og hele tiden gruet jeg meg til å traske tilbake gjennom skogen. I tillegg fikk jeg vondt i knærne da vi gikk ned fra Memuruskaret til Norddalen, så det ble ikke min favoritt tur ned. Men, siden jeg var nå mentalt forberedt på den siste delen av turen – den ikke-så-flotte skogstien, var det bare å peise på og bli ferdig med det så fort som mulig.

Noen mygg gjorde det en enda verre avslutning på en ellers kjempefin tur, men jeg kunne bare glede meg til en dusj, en ordentlig seng og kanskje litt mat – selv om jeg faktisk ikke hadde noe matlyst akkurat da. Kl.20 var jeg tilbake på Kaljord. Da hadde det vært en rimelig lang dag (hvorav ca. 4 timer ble brukt på pauser!). Stor takk for turen Renate og Kirsten, denne flotte turen må vi ta nok en gang! :)