Soria Moria rundt (19.07.2014)  

Denne helgen var opprinnelig satt av for en tur sørover, men noen dager før kom et fristende forslag fra jentene om å ta den ’Soria Moria’ traversen. Dette turforslaget har dukket opp noen ganger før, men nå virket det som en optimal tid for å gjøre et forsøk. De fleste av mine turkompiser var fortsatt i byen, ikke enda på ferie, været var fortsatt supert og vi alle var like gira på å gå denne turen. Det er egentlig en hestesko som går over Storsteinnestinden 884, Storsteinnestinden, Leirholstinden og pkt. 794 sørøst for Leirholstinden, altså kortreist glede :)

Renate hadde gått turen en gang før i tåke og var rimelig sikker på at de ikke benyttet tau på turen, men det var uansett kjekt å ha med i tilfelle noen skulle føle seg litt usikre. Så dette tok jeg med i sekken min. Vi hadde vært en gjeng på 4 eller 5 stykker, men gruppestørrelsen vokste opp fort da en fellesmelding på facebook ble sendt ut og flere ble invitert.

Og så ble vi 10 stykker til slutt, 8 (flotte) jenter plus Tim og Harald. Tror ikke de tenkte en gang om å klage på dette. Vi avtalte å treffes på ICA kl.11, så det ble noe av en sein start på turen da vi var endelig klare for turen. Vi brukte ei parkeringslomme ved foten av Sjurdalen i Kattfjord og her ble vi mye plaget av noen ivrige klegg. Ellers var turen stort sett kleggfri.

Det var varmt. Ikke en eneste vindpust da vi gikk opp den første motbakken til 884. Siden det finnes ikke noe tursti som går opp hit, måtte vi forsere vår egen rute gjennom alle trær, busker og andre greier. Mye kratt. Ikke så veldig gøy, men vi tok høydemeterne fort, så vi var snart ferdige med det verste. Og så kom vi frem til en liten bekk der vi fikk anledning til å fylle vannflaskene med fersk vann før vi fortsatte i ura mot 884-toppen. Det var en kjempefin stemning nå og flott å være ut i åpent terreng og får vårt første mål i sikte. Men stakkars Kristina som hadde allerede fått noen gnagsår på foten sin, det ville ble noen timer igjen før vi ble ferdige med traversen. Heldigvis hadde vi mange gnagsårplaster i gruppa, så hun tok en liten pause for litt fotreparasjon for det ble enda mer smertefullt.

Resten av ura opp til 884 var stedvis noe fast og noe løst, og på toppen tok vi en ordentlig lunsjpause og nøt solskinnet. Det var litt tåke som truet med å sitte på alle toppene som vi måtte ta på traversen (ifølge Renate: ikke tull med Kattfjordtåke!) men det var litt kult å se tåke sniker seg inn fra vest. Heldigvis lettet det etter at vi hadde begynt å bevege oss nordover på ryggen mot Storsteinnestinden og det ble ikke noe farligere enn det.

Mesteparten av denne ryggen krevde bare gåing med litt enkel klyving, men vi ble utfordret et lite stykke før en topp på ca. 850moh. Her ble vi møtt av en hakk på ryggen og den eneste muligheten for å komme oss ned så ut til å kreve noe klyving ned i en kløft. Dette virket ikke å tilby så mange hånd- og fottak så vi søkte etter og tenkte på noen alternativer.

Etter en lang tid med diskusjon falt beslutning på å klatre ned i kløfta og sikre tauet rundt en blokk i øvre delen av kløfta. Noen sløyfer var laget i tauet slik at folk kunne ta tak i det ved ubehag. Men til tross så lang tid med usikkerhet på dette partiet og hvordan vi kunne bruke tau på best mulig måte, ble tauet faktisk ikke brukt i det hele tatt.

Alle kom seg ned med litt veiledning fra andre, nemlig søte Anne og flinke Renate som hadde allerede gått ned. De fleste klarte ved å snu seg mot kløfta og benytte noen fottak på begge sider av kløfta mens jeg utnyttet mine relativt lange beina og prøvde å synke meg ned til en plattform i kløfta. Og selvsagt utnyttet jeg rumpa mi, denne teknikken har aldri sviktet meg i slike situasjoner!

Da var det bare å fortsette med å gå ned til skaret og klyve opp igjen til en liten varde på den 850moh-toppen. Her var det bra og fast stein, og artig klyving. Jeg koste meg veldig og jeg tror at alle andre koste seg også. Herfra ble det en walk-in-the-park opp til hovedtoppen på Storsteinnestinden. Verdt å nevne her at steinene på denne siden av fjellet var faktisk meget store, så fjellnavnet er passende.

Tida hadde begynt å bli mye, men likevel var det ingen stress. Alle virket veldig avslappet og vi hadde uansett ikke noen bedre planer på kvelden, så vi tok en lang matpause igjen her pluss mange bilder av oss fine damer med herlige Ersfjorden i bakgrunnen. Jeg var faktisk glad for at vi hadde kommet opp litt senere. Kveldslys over Ersfjorden er uten tvil det beste!

Fra Storsteinnestinden fikk vi enda mer fin stein for å gå ned og langs eggen til den 957-toppen. Noen bergpartier gjorde det veldig flott å klyve opp og ned på andre siden. Ersfjorden-utsikt hele veien til Leirholstinden. Like før vi kom oss opp til Leirholstinden fikk vi en mulighet for å gå ned i ei renne. Noen av gruppa hadde ikke lyst til å fortsette over den neste toppen siden det var sannsynlig at vi ikke ville klare å komme oss ned ryggen på andre siden uten å rappellere. Dette var ikke aktuelt i dag siden vi hadde bare et lite tau og ingen hadde med seg klatresele eller taubrems. Et par folk valgte å gå ned renna og rundt Leirholstinden mens resten av gruppa fortsatte til toppen. Vi ble møtt av flere kløfter underveis men heldigvis var det ikke noe utfordring eller stopping for å vurdere hvordan vi skulle komme oss over.

Etter å ha nådd toppen som er forresten en skuffende opplevelse uten en varde av ordentlig størrelse, vurderte vi om det faktisk kunne være mulig å klyve ned ryggen på andre siden. Men dette må sies: det var en alvorlig lang vei ned. Dette var ikke klyvegreier nei. Så vi gikk tilbake og fant en alternativ renne som så ut til å bli grei med bare klyving ned. Her gikk vi forsiktig med litt avstand mellom hverandre siden det var forholdsvis løs stein - nesten skummelt i nederste delen av renna.

Det tok litt tid før alle kom seg ned til snøen helt ved foten av renna siden vi måtte vente og være sikker på at andre hadde kommet ned til en tryggere plass før vi kunne fortsette med å gå ned. Heldigvis var det en plass hvor vi kunne samle oss uten å være rett under renna der stein flyr ned. Jeg tror det ville bli sant å si at alle følte seg lettet å bli ferdig med denne renna og vi hastet med å fortsette til den siste toppen, pkt. 794moh.

Nå hadde vi brukt mye mer tid enn vi hadde regnet med og noen av oss (inkludert meg) var mest opptatt av å ikke få rekke mathandling før alle butikkene stengte. Så halvparten av gruppa steppet opp tempoet mens de andre som ikke hadde noe lyst på handletur, gikk i samme rolig tempo ned. Til slutt ble det ikke noe stor forskjell og heller ikke noe lang ventetid siden folk ville bruke anledning til å fylle på med vann og få spise litt mat lenger ned i dalen.

Elise hadde vært ganske flink til å lese nøye en turbeskrivelse av denne traversen og de som hadde skrevet den hadde krysset elva i Sjurdalen på ca. 400 moh. Jeg trodde dette var omtrent samme høyde som vannet i øverste delen av Sjurdalen, men dette var faktisk 561moh. Ved å fortsette sørover før vi krysset dalen fikk vi en ganske lett tur ned synes jeg. Og herfra fulgte vi en slags sti langs elva som førte oss tilbake til veien.

Den var ikke alltid godt synlig, spesielt da vi traff krattskogen igjen men de som var flinkere til å lete etter stier var foran uansett så jeg vil takke de som gjorde en bra jobb av å lede resten av oss tilbake i tett tåke :) Og selvsagt må det være en tusen takk til hele gjengen for en uforglemmelig vakker dag på tur!