Austanbotntindtraversen i tåke (08.08.2015)

==En rapport fra to mindre erfarene klatrere, ført opp av tindevegleder.
Artikkelen er relevant for den uerfarene og for deg som ikke har gått her før==

I mer enn ett år hadde min trofaste ranglekamerat jenshagen og jeg tenkt på denne turen. Det skulle være en slags oppfølger til vårt første alpine klatre-eventyr for tre år siden. Med Gjert fra Bre og Fjell til Store Skagastølstind. Det har blitt en del rangleturer siden den gang, men ikke nok til at vi kan klare en tur med tau, kam og kiler uten hjelp! En ny utfordring sto for tur og egentlig en slags milepæl for oss. Nå skulle vi ut i det ukjente igjen.

Været så også lovende ut for denne august-dagen og vi la oss spente i hytta på Utladalen Camping.

0515 ringte vekkerklokken og vi var på plass på Berdalsbannet klokken 0700. Der møtte vi fjellbautaen Gjert Grødal som vi ikke hadde sett siden det 10 timer og 30 minutter lange adrenalinkicket for tre år siden. I tillegg til klatreutstyr tok vi med oss øks og stegjern (som ikke ble brukt). Jens var så heldig å få det 80 meter lange tauet :)

Praten og skrønene gikk lett oppover de først bakkene og stemningen var akkurat som sist. Dielselmotoren til Jens brukte litt tid på å bli varm, men den kom for fulle mugger etter kort tid.

Etter 2 timer sto vi ved det utsatte punktet før S2. Der tok vi på sele og bandt oss inn i tauet. Gjert ba oss sjekke værmeldingen. Det hadde så vidt startet å snø, det var tåke og kaldt. Fjellet begynte å bli fuktig. Ikke et godt tegn.
Det utsatte punktet var faktisk ganske ekkelt. Vi måtte runde et hjørne/en topp på venstre side og dermed bare luft under deg. Sånn jeg husker det var det ikke spesielt mange tak heller, hverken for fot eller hånd.

Videre til pinakkelen var det greit, men en luftig egg. Å komme opp på pinakkelen var vanskeligere enn det så ut. Ikke så mange tak. Vi gikk først opp og så ut mot venstre side og der rappelerte Gjert oss ned i en fei. Både Jens og jeg klarte å kløne det litt til og fikk fingere i klem mellom fjell og tau. Smerte for allerede frosne fingre! Det eneste taulaget vi møtte på turen så vi for første gang nå rett bak oss, noen bekjente av Gjert. Dunjakken ble tatt på nå.

Søre Austanbotntinden
Gjert ville helst unngå å gå ut til høyre på svaet som nå var søkkvått. Han forsøkte seg rett på hammeren opp mot Søre, men det var like vått der så da ble det svaet likevel. Startet på svaet etter 4 timer og 30 minutter. Vi gikk så langt opp i svaet som det er mulig (helt inn mot den overhengende hammeren) da det lå store snøfelt der fortsatt. Videre var det en del kinkige punkter med noen større løse steiner som vi måtte være forsikte med. Gjert kjente omtrent på alle steiner før han tok tak. Vi ble begge imponert over sikkerheten han viser hele tiden. Husker egentlig ikke så mye mer av veien videre til Søre, men vet jo fra forberedelsene at man runner hammeren og klyver opp. Vi var på toppen av Søre etter XXXX timer. Det jeg husker derimot var at mellom Søre og videre til V0 var det spektakulært. Det var rangling jeg likte! Smal egg, snøskavler, luftig og utsatt - men ingen klatring.

VO - den første pukkelen på toppryggen og det vanskeligste på turen
Etter den fine ranglingen kom vi til en enorm svart vegg. V0. Ikke hadde jeg skjønt at dette var turens vanskeligste punkt. Før nå. Vi ble begge sittende å stirre opp på den store svarte veggen som Gjert ville gå rett opp. Han ville ikke gå den "letteste" ruten ut til høyre da den fører inn i løsere terreng. Jeg var skeptisk. Stemningen var høy da han til slutt bestemte at vi skulle gå ned til høyre (et litt kinkig punkt der du må slippe deg ned etter armene til du treffer en liten hylle) og opp de løse rennene. Men gleden var kortvarig. Gjert tok til venstre opp den første rennen. Jeg visste at dette ikke var en lett renne, hadde jo lest meg rimelig godt opp på forhånd. Kort fortalt kommer du via denne rennen inn på "rett opp ruten igjen" - altså den som vi var smålig bekymret for. Tror vi gikk litt til høyre etter rennen, der var det løst og så opp ett bratt snøfelt før vi startet på rett opp klatringen.
Det er vel ikke noen tvil om at vi nå gikk inn i turens tøffeste timer. Klatringen var tøff nok for oss. Kanskje litt mer enn det vi er ute etter. Gjert mente det i snitt var tre- og firrerklarting. Kanskje noen punkter med fem minus om jeg husker rett. Husk at det var vått og dårlig sikt!
Det tok en del tid å finne en god rute opp og det ble en del venting på oss. Stille venting. Lite prat denne gangen. Psyken var på på prøve. Tankene som kom var for eksempel: hvor langt er det egentlig igjen? Har vi brukt for lang tid? På en annen side var det tøft å sitte på en liten skrå hylle, lene seg i tauet og føle seg trygg. Har vært en utvikling der!

Gjert måtte på et punkt klatre litt ned igjen, runde en blokk og klatre opp for at vi så skulle klatre på stram line. Her var det ikke mange gode tak, og ett glipptak ble det også. Samme sted satt også mitt tau seg fast bak en blokk. Dette krevde en del psyke for å få ordnet opp i og en del krefter fra oss begge. Løsningen var at Jens gikk først og fikk løs mitt tau. Jeg husker at jeg noen ganger tenkte at Gjert hadde klatret seg fast. Men det er imponerede å se roen hans og at han løser utfordringene hver gang. Selv om hender er frosne og bena skjelver. Etter tau-utfordringen kom vi oss opp i en renne som førte til toppen. Vi syns Gjert hadde tatt oss med på en litt vell utfordrende rute og oppkalte denne ruten for Gjerts renne. Det ble også spøket med at dette var en ny rute som ingen hadde klatret før. Men hva vet vi, han fikk oss jo trygt opp som vanlig. Vi var oppe på V0 etter XXXX timer. Da kom også det andre taulaget opp som hadde gått en av rennene lenger til høyre på V0.

Rekker vi Store Austanbotntinden?
Gjert begynte å se på klokken mens vi spiste. Jens og jeg ble bekymret, men i ettertid tror jeg han også ville poengertere at nå må vi være effektive til toppen. Og det virket. Vi gikk i stram line i raskt tempo og det var ikke mange minuttene før vi sto på Store Austanbotntinden. Hit brukte vi 10 timer og 9 minutter. Vi hadde slitt litt med å finne ruten noen steder og det var vått og kaldt. Tror dette er litt lang tid å bruke dit, men fortsatt innenfor normalen. Nå var de store utfordringene unnagjort.

Vestre Austanbotntinden og Vestraste
Det var luftig på topp-pukklene og videre ned mot Vestre også. Vi gikk i tau, sikret noen steder og benyttet oss av et stort bratt snøfelt. Det litt mer erfarene taulaget bak oss gikk ikke med tau her, men det var helt ok for oss å bruke tauet. Det var kult å se ned Austanbotntindrenna. Ser latterlig bratt ut for en fersking som meg. Vi tok av sele på Vestre og cruiset bortom Vestraste før den lange nedoverbakken ned til bilen startet. Egentlig en grei bakke som ikke er alt for bratt, men tøft for slitene og såre føtter. Guiden og Jens var lettere til fots her.

Nede igjen ved bilen etter 12 timer og tre kvarter og middag på den nye pubben i Årdal 2130 - med hjemmebrygget IPA! Den gikk rett i huet på meg og fikk en slags alko- eller energiboost.

Storen vs Austanbotntindtraversen
Jeg syns at normalruten til Storen blir en kosetur i forhold til denne turen. Naturlig nok, da dette er en traverse. Det var mye mer klatring her enn på Storen. Altså, timesvis mere klatring i tau. Og tøffere klatring. Mye av klatringen på V0 var egentlig ganske lik som Heftyes renne og opptaket dit.

Neste tur?
Vi har allerede snakket om pioneerrute til Falketind, Skagastølstraversen og Dyrhaugstraversen. Men før det blir det nok mange turer, lange og korte og selvfølgelig i strålende sol! For eksempel Store Austanbotntinden i sol for å se på fjellet vi gikk, men aldri så!

Start date	08.08.2015 07:16 (UTC+01:00 DST)
End date	08.08.2015 20:02 (UTC+01:00 DST)
Total Time	12h 45min
Moving Time	7h 11min
Stopped Time	5h 34min
Overall Average	1.1km/h
Moving Average	1.9km/h
Distance	13.8km
Vertical meters	1,227m