Høgronden (18.09.2016)

Det var igjen tid for den fine tida på året. Tida hvor sutring og klaging erstattes av (i alle fall tidvis) motiverte studenter. Til tross for relativ lav sigarføring før avreise, dro vi avgårde med all verdens innspill til hva vi burde bedrive ukene med. De fleste forslagene kom seint natt til søndag...

Da helga kom var vi selvfølgelig helt utslitte av all oppmerksomheten det medfører å vasse rundt i en kjeledress. Mens enkelte valgte å reise hjem (!???) og andre skulle løpe på tredemølle i Kongsvinger, visste vi bedre. Det vil si; JEG visste bedre. Tenkte kanskje jeg måtte gå alene, men så kom Mona på at hun hadde fått beskjed av ArntO om å komme seg på en 2000-meterstopp. "Hun fikk vel beskjed om å ha seg på litt av hvert av andre elementer også", tenkte jeg i mitt stille sinn - mens bilder raste gjennom hodet mitt med tanke på at hun er rimelig pliktoppfyllende...

Med (selvsagt) ny ryggsekk, lakenpose og cider i sekken dro jeg med meg Mona på roadtrip. Rondane var målet. Valgte Gudbrandsdalen oppover bare for å suse forbi skiltet til Gardemoen, sånn for å billedliggjøre alternativet om oppvaskmaskiner og plenklipping hjemme. Over Venabygdsfjellet skjønte Mona endelig hva jeg snakket om, der høstsola dukket frem bak skyene og farga fjellet oransje.

Vi parkerte et brukbart steinkast fra hytta, på Straumbu. Derfra gikk vi den nye T-stien inn til Bjønnhollia, i tempo tilmålt anbefalinger på skilt. Selv så sakte vi gikk klokka vi inn 3 minutter før planlagt. De langstrakte områdene kan jo gi inntrykk av ødemark og ensomhet, men på turisthytta var det fest! Forsøkte så godt jeg kunne å spille overrasket til turselskapet, men det var jo ikke tilfeldig at vi var der vi var.

Fikk tildelt en lavvo beregnet på 6 personer, og pælma nedpå litt cider med tanken på hva som var i vente. Deretter forsøkte vi å "blende inn" ved å spille noen runder kort mens vi venta på middag. Om noen skulle lure, så spilte vi selvsagt Idiot. Taperen enda mer selvsagt.

Middagen var god - hjortesteik og greier. Alle tiders. Turledergruppa på 40 personer som okkuperte størstedelen av hytta satte sitt preg på stemninga med relativt høyt alkoholinntak. Etter ei natt i lavvoen, med fest utenfor, snubla vi nesten over to karer i sin beste alder rett utenfor inngangen. De hadde visst tenkt å la oss sove i fred, i følge opplysningene som kom frem. Makan.

Jaja, etter frokost, nistesmøring, lading og kartinnkjøp la vi i vei til Høgronden. Her skal nevnes at vi konverserte med opptil flere andre hyttefolk angående turmål. Her skulle det gås fra 3-retter til 3-retter til 3-retter til BMW retning Oslo. Ergo gikk vi alene.

I følge andre peakbook-rapporter hadde de foregående ukene budt på frost i området. Timingen og flaksen kan ikke ha vært bedre. Her lå Rondane badet i morgensol og varme, mens den ene fjelltoppen etter den andre fristet. Kun noen tåkedotter her og der, men i vår retning var de tydelig minkende. Starten av etappen var lettgått, men etter kryssing av hengebru i Langglupdalen begynte høydemetrene å tikke inn.

Langt om lenge kom Høgronden i sikte, og vi tok pause ved nødbua på 1752

Siste del av turen minnet om fjell vi er vant til, og plutselig sto vi på toppen. Der kom det etterhvert noen fotografer fra andre siden, nesten så vi ble skremt av å se folk.

Mens vi fotovante lot oss ta bilde av, kom dagens kommentar fra et kvinnemenneske:

"det ser ut som dere kommer rett ut fra et toppturmagasin".

Sannheten kommer frem til slutt, med andre ord. Deretter gikk vi fornøyde ned via et par småtopper og satte kursen til Kongsvinger igjen. Gjensysgleden var stor, og vi fikk høre om både tredemølletur og flyplasser.