Bruviknipa (20.10.2011)

VINTERFORHOLD PÅ BRUVIKNIPA

Vi vestlendinger har ikke akkurat vært bortskjemt med godt turvær i de siste månedene. Regnet har strømmet ned, vannmagasinene renner over, det meldes kuling og storm langs kysten og i fjellet og snøgrensen kryper nedover mot 300 m.... Min hulde viv Astrid har tatt fornuften fangen, og er dradd til Kypros....
Ut på dagen i dag så det ut til å bli et lite værvindu med oppholdsvær (stort mer kan en vel ikke forlange!). Turen gikk til Osterøy, nærmere bestemt til Bruvik der jeg kjørte opp til Brøkdalen ca. 300 moh. Etter råd fra SÅH (Sven-Åge Hauge) parkerte jeg ved veien der det står et lite skilt til Bruviknipa på venstre side av veien på GPS 0316971 6710824. Start kl. 14. Allerede på 300 m var det slaps og snø i terrenget. Stien var likevel stort sett synlig de fleste steder opp til ca. 700 moh. Været var meget variabelt. Vekslende skydekke og varierende sikt, tidvis tåke oppover mot toppen. Bratt opp Trollaskaret (?) til et flatere parti SØ for Varmavatnet. Derfra bratt opp Osadalen til Middagshaugen hvor der står en ganske stor steinvarde. Litt under 700 moh begynte det å bli vinterforhold med kuldegrader, tildels løs og dyp snø som hadde lagt seg i groper og fonner slik at snødybden varierte mellom 10 og 60 cm. Trugene kom på og var meget gode å ha på resten av stykket til toppen. Litt før toppen kom det inn en kraftig vindkule og medfølgende snødrev som gjorde det litt utrivelig en stund. Men styggeværet ga seg relativt fort, sikten ble brukbar og jeg var oppe på toppen etter knappe to timer litt før kl 16. GPS 0316023 6710021. Utsikten var brukbar men ikke optimal. Skrev meg inn i turboken som ligger i egen kasse ved trigpunktet. Sur vind på toppen gjorde oppholdet relativt kort.

Det var ingen andre fotspor i nysnøen denne dagen, og egentlig ikke vær som frister særlig mange til bestigning av Bruviknipa! Jeg hadde derfor ikke regnet med å treffe noen. Men der tok jeg feil. På vei nedover mot Middagshaugen kom der en sprek unge dame og en svart hund oppover! Hvem kunne det være? Jeg gjettet på Aina, det faste turfølget til SÅH (Sven-Åge Hauge) (Eg og Aina i turrapportene ....). Og jamen var det ikke Aina!! Vi hadde oss en hyggelig prat om peakbook og turer i Jotunheimen før vi skilte lag.

Nede ved bilen etter en knapp time kl 17. Alt i alt en kjekk tur under tildels litt barske forhold hvor jeg fikk prøvd vinterbekledning og utstyr som fungerte perfekt.