Peakbooktreff: Tverrbytthornet m.flere (19.09.2015)

Våknet til en meget hustrig og grå dag. Nysnø et godt stykke ned i fjellsidene og frisk vind. Det var i dag min tur til å få en lengre tur og vi hadde diskutert turalternativene kvelden i forveien sammen med Geir Arne.

Etter en rask etterfrokostprat med Geir Arne, ble det besluttet at vi skulle forsøke oss på Tverrbottindane og hvis forholdene tillot det, ville vi gå videre til Tverrbytthornet også, som er en topp jeg gjerne skulle ha besøkt. Endre ville også hive seg med, noe som viste seg å bli et meget hyggelig turfølge :-)

Det var allerede en gjeng på 9-10 stk som var på vei opp mot Tverrbottindane. Vi passerte dem etter kort tid i første stigningen opp fra veien. Vi gikk i retning Leirløyfte og kunne konstatere at gruppen med organisert følge faktisk ikke var langt bak oss og de holdt et jevnt og bra tempo til å være såpass mange. Etter Leirløyfte så skar vi av nordover opp mot vestryggen mot vestre Tverrbottinden. Skodda lå og trykket oppi høyden, selv om vi tidvis nesten kunne skimte sola. Vi gikk først opp på Vestre, som jeg har besøkt en gang tidligere, da også i tett skodde. Herfra navigerte vi oss ned i en litt bratt side for å komme oss på sørsida av Vesttoppen. Sørsida var grei å gå bort og opp på på Tverrbottinden V1. Her fulgte den tradisjonelle seigmenn utplasseringen fra Geir Arne og en god del fotografering av turfølget. Vi kunne høre stemmene fra den andre turgruppen nærme seg Vesttoppen og det var et flott skue gjennom skodda da vi skimtet folk på den andre toppen. Vi traff hele gjengen i to puljer da vi var på retur fra V1.

Turen gikk videre langs ryggen mot Store Tverrbottinden og videre til de to Midtre Tverrbottindane, fremdeles i skodde og relativt lite utsikt. Her tok vi en liten pep-talk og diskuterte hvorvidt vi skulle fortsette mot Tverrbytthornet eller bevege oss nedover mot Leirvassbu igjen normalruta via vestryggen. Gutta var gira på å fortsette, så da var ikke jeg tung å be ;)

Bokstavelig talt lett omtåket presterte vi faktisk å gått hele 100 høydemeter nedover før vi oppdaget at vi var på vei ned selve vestryggen (som hadde ført oss ned mot Leirvassbu igjen)! Så da var det bare å tråkke seg opp igjen like mange høydemeter før kom oss inn på sørryggen mot Tverrbytthornet som opprinnelig var planen... Her var ura glatt og konsentrasjonskrevende, men vi manøvrerte oss greit nedover. Da vi nærmet oss de søre Tverrbottindane på 1946 og 1971 lettet omsider skydekket og humøret og motivasjonen (som i utgangspunket ikke var så verst) steg mange mange hakk.

Vi passerte Vestre Tverrbytthornet i sørsida under noen hamre og knotet oss oppover noen bratte renner østom toppen. Takker Endre for god hjelp under et par parti både der og litt senere!! Denne toppen, som de andre, ble sjølvsagt høytidelig signert med seigmenn før vi rasket oss videre. Det var begynt å snø og sikten ble dårligere. Jeg ønsket egentlig bare å komme meg til hovedtoppen før underlaget ble ytterligere forverret av snøen. Egga videre var overkommelig men hadde noen punkt som var litt ugne på det glatte underlaget. Lykkelig var jeg derfor da vi endelig sto på Hovedtoppen!! Etter litt fotografering og småspising, begav vi oss nedover den noe dryge ura mot Kykjeglupen. Deilig var det da vi var ferdig med steinura og fikk vegetert underlag under skoa. Siste transportetappen ut mot Leirvassbu ble gjort i et bra tempo, og omsider kunne vi plante skoa i asfalten på parkeringsplassen!

Takk for en frisk og flott tur til begge karane!!!