150turen (25.09.2016)  

Siden det ikke blei noen topper på meg på Peakbooktreffet var det kjempelenge siden jeg hadde vært på nye topper. Men i dag skulle jeg og pappa på tur. Mamma var litt engstelig siden det bare var oss to langt inne i fjellet, og vi avtalte klokkesletter når vi senest måtte ringe og sånne ting.
Det var litt tidlig å stå opp klokka 6 på en søndag synes jeg. Over Valdresflya kjørte vi i tett tåke og etter en humpevei kom vi til slutt frem til parkeringen. Her har jeg vært før når jeg var på Glittertinden med Barnas Turlag.

Bittelitt sykling først

Pappa var glad for at det ikke var så mye vind. Vi pakket fort tingene og så syklet vi innover. Etter nesten ingenting sa pappa at vi skulle begynne å gå. Men det var fint å sykle for det om da.
Først var det litt busker og myr og selvsagt oppoverbakker og sånn. Vi begynte litt forsiktig, og jeg tok meg en liten godteriting stadig vekk. Pappa kunne ikke siden han har pause fra godteri. Stakkars han.

Langt og flatt

Etter de første bakkene blei det flatere. Her kunne vi leie og skravle. Det var koselig og tida gikk fort. Vi gikk over en elv, og så blei det mer steiner. Det begynte å blåse masse motvind og så begynte jeg å få litt vondt i hodet og magen. Når vi var kommet langt inn i steinene fikk jeg enda mer vondt i hodet.
Jeg sa jeg trodde jeg ville snu. Pappa syntes det var dumt siden vi hadde gått så langt. Jeg hadde gått uten brillene mine hele tiden for å øve meg litt uten, og pappa sa kanskje hodepinen kom litt fra det. Jeg tok på brillene og så sa pappa at vi kunne gå litt veldig sakte og se om det ble bedre eller verre.

Første toppen

Nå gikk vi veldig sakte og vi kom snart opp på den første toppen som het Svartholshø. Her blåste det masse masse. Vi klarret litt ned en fjellvegg og gjemte oss for vinden. Nå gikk det litt bedre og jeg fikk litt matlyst igjen.

Skummel pinakkel

Så fortalte pappa om Jans Pinakkel og om at han aldri hadde sett den selv før. Den hørtes spennende ut og vi gikk bort til den. Oi. Den var helt glatt og stod som en trestamme for seg selv utenfor stupet. Pappa sa at den heldigvis ikke var 10 meter. Da sa jeg at jeg var glad for det, for hvis den blei 10 meter ville jeg ikke gå på den. Vi var enige om at vi håpet at den aldri kom på lista. Men den var kul da!

Mye stein

Nå hadde vi gått i masse våt og glatt stein. Nesten bare stein over alt. Vi besøkte topp nr. to, min nummer 147 og gikk ned masse stein. Pappa hadde sagt vi kunne slutte turen her hvis det ikke gikk bedre. Det gikk jo litt bedre, men det var ikke så morsomt med all steinen, så jeg sa jeg ville slutte. Men pappa sa at jeg ville jo ha 150 jo!? Og så sa han at det sikkert ikke var like mye stein opp til de neste. Så etter en pause gikk jeg med på å gå litt videre.
Pappa tullet jo bare. Det var jo masse stein her også, og på vei opp til tredjetoppen dyttet pappa nesten en løs stein på meg, og så sa han ikke unnskyld en gang. Jeg blei skikkelig sur, og på Dronningtoppen var vi ikke så gode venner.
Etterpå ble vi venner igjen, men så lurte jeg på hvorfor den lille tulletoppen het Dronning? Det måtte vel være Glittertinden som var en dronning? Og Galdhøpiggen en konge. Denne var jo bare en fillehump og ingen Dronning.
Opp Til Trollsteinegge gikk vi rett på en klyverygg. Det var gøy og på toppen var både magen og hodet og humøret veldig bra.

Til slutt blei været bra

Vi hadde masse vind og mye skyer, men nå kom det mindre vind og mye blå himmel. Jeg spurte pappa om vi ikke kunne gå en annen vei tilbake, breen f.eks. Han blei plutselig stille og begynte å tenke liksom. Så sa han at det var en god idé og at vi måtte bare se godt på breen først. Så så vi på breen. Den på høyre siden hadde noen store sprekker og sånn, og så var den den lengste. Den på venstre siden så veldig fin ut sa pappa. Vi prøver det sa han. Vi sparer sikkert en time på det. Kjempebra forslag Linn Therese! Jeg blei litt stolt, og nå var det kjempegod stemning.
Vi koste oss ned mot breen over noen små topper i sola med bare litt vind. Pappa tok masse bilder og til slutt stod vi innunder den kjempeskumle veggen opp til Glittertinden. Pappa sa at noen klatrer opp der. Det synes jeg så umulig ut!

Breturen

Så gikk vi ned breen. Det var litt glatt noen steder, men ikke bratt, og ingen sprekker. Jo noen sprekker da, men de var smalere enn hånda mi. Det gikk veldig lett og såå mye bedre enn steiner. Sola skinte og det var kjempefint og pappa tok mange bilder igjen. Vi gikk lenge på isen, men det var mye bedre enn den veien vi hadde tenkt sa pappa og skrøyt av forslaget mitt. Nå hadde jeg også, når vi passerte småtoppene, kommet til over 150 topper!! JuhuUu!!!

Etter breen kom det? Overraskelse: Stein!

Vi droppet den siste toppen som het Brehest et eller annet, for ellers ville mamma blitt bekymra. Det var jo ingen dekning her i fjellet. Så da blei det 6 topper og 151 så langt. Etter breen var det masse masse stein. Pappa datt og slo seg to ganger, så han liker nok ikke stein han heller. Så blei det kveldslys og sånn og til slutt bare langt å gå, men nå var jeg i godt humør og det gikk lekende lett. Jeg gledet meg til varm rett i koppen når vi kom til bilen og til kakao med krem når vi kom hjem.

Pappa sa at takket være breen fikk turen terningkast fire, ellers vill den bare fått tre. Jeg var enig, men hvis ikke det hadde vært for breen ville den fått to, sa jeg.

Bilder

Kart

Klikk på kartet for dynamisk versjon.