Min først ski-2000-topp (12.05.2012)  

© Morten Helgesen

Meg på toppen av Rasletinden. Dumt at det var en sky når vi var på toppen. Men den dumme vinden stoppet i hvert fall å blåse, så da var det ikke så farlig.

Rasletind med mamma og pappa

Når mamma og pappa begynte å snakke masse om Rasletind, fikk jeg veldig lyst. Jeg visste ikke hva det var for noe, men det var sikkert et stort fjell og man måtte gå på ski for å komme dit.
Pappa sa det var nesten så langt som Galdhøpiggen.
Mamma sa vi kunne ha med masse godteri og pappa pakket slalomski i sekken sin, for han sa at da var det mye morsommer for meg å kjøre ned sånne.

© Morten Helgesen

På Rasletind sa pappa at han skulle herme etter en som heter Garm. Han pleier visst alltid å ta bilde av en seigmann når han er på fjelltoppen. Pappa tok bilde av to han!

Beitostølen

Først stoppet vi på Beitostølen. Vi kjøpte masse godteri og noe å spise på, så satte vi oss på en benk og spiste formiddagsmat. Det var litt mye vind og kaldt.
Så sa pappa at vi ikke kunne somle mer, så da kjørte vi videre. Det blei masse snø etter hvert og på toppen av noe som het Valdresflya var det mange biler.
Vi parkert litt bortenfor alle de andre bilene og så begynte vi å pakke sekken. Men mamma hadde glemt solbrillene mine, og pappa hadde ødelagt solbrillene til mamma.

© Morten Helgesen

Den toppen med sol på sier pappa heter noe sånnt som Østre Kalvehøyda. Der har jeg ikke vært.

Starten

Da bestemte pappa at han skulle kjøre til Beitostølen og kjøpe nye solbriller og så skulle jeg og mamma begynne å gå.
Vi gikk og gikk, og det var litt kjedelig. Når det begynte å gå oppover tok vi på noe som heter feller sånn at jeg kunne gå rett oppover. Til slutt kunne vi se pappa som en liten prikk langt der borte. Vi kom skikkelig langt før han tok oss igjen.
Det ble litt mye å tenke på for han pappa, for med alle de solbrillegreiene, glemte han matposen vår i bilen, så vi hadde bare godteri og drikke med oss.

© Morten Helgesen

Det blåste ganske mye noen ganger. Det er nesten som røyk når det blåser så mye snø. Dette er den breen hvor vi hadde den lange pausen.

Om å få meterne til å gå

Mamma og pappa snakket hele tiden om en bre. Jeg hadde hørt at bre var farlig, men de ville dit for å ta en lang pause. Men det var så langt. Vi måtte ha en liten stopp, og så lekte vi at vi var lokomotiver og togvogner som kjørte på skinnene. Vi lekte at skisporene var skinner. Og så måtte pappa fortelle et eventyr. Han var ikke så flink, men jeg glemte i alle fall at det var kjedelig å gå en liten stund.
Til slutt kom vi til breen. Der blåste det veldig mye og vi møtte noen som mamma og pappa kjente. Her var det kjempebratt og heldigvis skulle vi ha pause nå.

© Morten Helgesen

Endelig fremme og lang pause med kakao. Jippi!

Brepause

Pappa fant en plass ved bratt fjellvegg og laget en benk til oss med spaden. Her var det litt varmt selv om det blåste noen ganger. Jeg fikk kakao, kjeks, sjokkolade og seigmenn. Og så var det en sånn bratt bakke nedenfor. Når pappa laget store snøklumper til meg, kunne jeg rulle de ned. De rullet kjempefort og kjempelangt.

‹

›

© Morten Helgesen Meg og mamma koser oss med pause.

© Morten Helgesen Opp en bratt snøbakke mått vi gå. Her kunne vi ikke gå på ski.

© Morten Helgesen På toppen av den bratte snøbakken kunne vi ta på skia igjen.

© Morten Helgesen Når vi var nesten oppe. Kom en dum sky og stengte for sola nesten hele tiden.

Til topps

© Morten Helgesen

Meg og mamma nesten på toppen. Langt bakinedider ser vi Bitihorn.

Nå måtte vi opp en kjempebratt snøbakke. Mamma syntes det var litt skummelt, mens jeg syntes det var gøy. Pappa gikk først og laget trinn og så gikk jeg mens mamma gikk bak og passet på. Og så måtte vi ta på skiene igjen og gå videre.
Nå gikk det plutselig ganske lett og jeg hadde ikke noe lyst til å snu. Jeg gikk nesten bare fortere. Det tok litt lang tid før vi så toppen, men jeg så at vi var høyt. Mamma fortalt at en topp som var langt under oss var den der Bitihorntoppen som jeg kjenner. Og den er jo egentlig kjempehøy!
Til slutt pekte pappa og sa at: "Der er toppen!", og da fortet jeg meg enda mer. Det var to topper der. Jeg måtte opp på begge. Det var litt vanskelig å klatre opp med skisko, men jeg fikk litt hjelp. Så sa pappa at jeg måtte ta på slalomskoene.

‹

›

© Morten Helgesen Meg og mamma på toppen.

© Morten Helgesen På toppen, og så kom det litt sol allikevel. Juhu!!

© Morten Helgesen Mamma hjelper meg å få på slalomskoa. Det var spennende!

Ned med slalomski

© Morten Helgesen

Meg og mamma koser oss. Det var noe som pappa kalte gjennomslagsskare som gjorde at det blei vanskelig å kjøre på ski, og jeg datt noen ganger, men på slutten blei det mye bedre og kjempegøy.

Det var litt rart med en gang, men jeg syntes det var kjempekult. Noen steder måtte jeg kjøre mellom beina til pappa og noen steder fikk jeg kjøre selv. Ned den bratte snøbakken tok det lang tid for mamma syntes det var kjempeskummelt og pappa måtte bære alle skiene og stavene. Jeg syntes det var moro. Pappa gikk under meg og mamma var plutselig langt der oppe og gikk kjempesakte. Plutselig ville ikke pappa bære alle ski og stavene lenger, så tok han de og kastet de ned den bratte snøbakken. Slalomskiene mine landa kjempefint, men den ene skien til pappa kjørte kjempefort, helt ned til bunn og så opp en bakke på andre siden. Den stoppet nesten på toppen, men så kjørte den videre over kanten og ble borte. Da sa pappa noen ting som jeg ikke får lov til å si.
Pappa fikk samlet sammen alle tingene våre, og så kjørte vi videre. Nå blei jeg kjempegod på slalomski, og på slutten kjørte jeg slalomsvinger. Det var det gøyeste på hele turen.
Når vi var nesten framme ved bilen kunne jeg ikke kjøre lenger, og slalomski er vanskelig å gå med, så da var pappa skitrekket mitt.

‹

›

© Morten Helgesen På vei ned mot Flya i kveldssola.

© Morten Helgesen I farta. Det var gøy!

© Morten Helgesen En sving!

© Morten Helgesen Den gikk jo kjempebra den svingen.

© Julia Helgesen Der jeg ikke kunne gå med slalomskia fikk jeg litt hjelp av pappa på slutten.

Mamma og pappa sa jeg hadde vært kjempeflink, og jeg var litt solt på meg selv også. Mamma sa at nå klarer jeg i hvert fall Galdhøpiggen som vi kanskje skal til om en uke.

© Statens Kartverk

Sånn gikk vi.