Ancohuma (29.08.2011)

Jeg og Nicolas fikk med oss Kevin (som jeg traff tidligere i sommer i Huaraz, Peru) på en opplevelsesrik reise og klatretur til det tredje og fjerde høyeste fjellet i Bolivia, nemlig Ancohuma (6427m) og Illampu (6368m). Alt forløp ikke helt som planlagt, som dere vil se om dere leser videre.

Eksterne Lenker:
- Alle bilder fra turen
- GPS-track fra turen

Shit, I forgot my plastic boots! (Dag 1)

Kevin glemmer å ta med seg plastikkstøvlene idet vi går av minibussen. I ren fortvilelse ser vi minibussen forsvinne oppover en av La Paz sine mange gater. Vi ser ingen drosjer å praie i nærheten, så Kevin legger på sprang oppover gaten, men han innser fort håpløsheten i dette. Det finnes tusenvis av slike "collectivios" i La Paz sine gater, og å gjenfinne den vi satt på med, vil være som å lete etter nåla i høystakken.

Vi beveger oss etterhvert bortover til Cementerio og gaten hvor det går hyppig offentlig transport til Sorata. Vi har nemlig avtalt å møtes Nicolas der kl. 08, for å ta en minibuss til Sorata, hvor vi sammen skal klatre Ancohuma og Illampu. Men uten plastikkstøvlene til Kevin ser det nå litt håpløst ut, i allefall for Kevin sitt vedkommende. Kevin bestemmer seg for å stå gatelangs en stund for å se om minibussen kommer tilbake samme rute som den gikk opp, med et ørlite håp om at han vil gjenkjenne minibussen/sjåføren og få tilbake sine dyre plastikkstøvler. Men etter 1 time gir vi opp dette, og jeg og Kevin bestemmer oss for å dra ned til Andean Basecamp hvor de har plastikkstøvler for utleie.

Heldigvis har Andean Basecamp åpnet butikken for dagen, så vi finner fort frem til et par støvler som passer til Kevin, og drar oppover igjen til Cementerio og gaten hvor minibussene til Sorata holder til. Vi kommer oss etterhvert avgårde med en minibuss før kl. 11. Det tar 3-4 timer å komme seg til Sorata i en Toyota Hiace fullstappet med lokale indianere. Vi betaler 17 bolivianos (13 NOK) hver for denne minibussen.

Vel fremme i Sorata, oppsøker vi Casa de Guias. Men det viser seg dessverre å være en grådig kar som styrer denne monopol foreningen av guider og portere i Sorata. Han skal nemlig ha 200 bolivianos (150 NOK) for å arrangere 4x4 transport oppover fjellet, og 150 bolivianos (115 NOK) per dag for porter. Dette er nesten dobbelt så dyrt som i Pinaya, ved foten av Illimani. I ren nysgjerrighet spør vi en taxi på gaten hvor mye han forlanger for kjøreturen fra Sorata (2700m) og så langt veien går oppover mot Laguna Chillata. Taxi'ens utropspris er kun 100 bolivianos (75 NOK), og i motsetning til fyren hos Casa de Guias, sier taxi sjåføren at veien er fullt kjørbar uten 4x4 opp til 3500m. Vi går umiddelbart tilbake til Casa de Guias og ber fyren om å annullere transporten, men da blir han sint og sier at enten er det deal eller no-deal på hele pakken med transport og portere. Usikre på om vi klarer å skaffe portere på annet vis, har vi ikke noe annet valg enn å akseptere avtalen. Ettersom prisen på portere er så vanvittig høy i Sorata, bestemmer vi oss for å begrense bruken av portere, og heller bære alt selv det korte stykket fra veien og opp til Laguna Chillata. Vi leier derfor portere kun for den andre dagen, da vi skal bevege oss fra Laguna Chillata (4200m) og opp til Laguna Glacier (5040m). Idiotisk nok inngår vi ingen avtale om portere for den lange dagen i ukjent terreng (og uten sti) mellom Ancohuma BC og Illampu BC. Den tabben skal senere vise seg å bli en effektiv "show-stopper" for Illampu.

Det viser seg at sjåføren til Casa de Guias har en komfortabel Toyota 4runner, så kanskje prisen er verdt det likevel. Vi kjører forbi flere små landsbyer på veien oppover. I ca 3500m høyde ankommer vi et større beiteområde. Her er veien blokkert med flere steiner, sannsynligvis for å hindre normale biler (uten 4x4) å kjøre høyere. Sjåføren fjerner steinene og vi kjører videre oppover på en betraktelig dårligere vei. Han tar oss etterhvert helt opp til 3900m, på en stengt gruvevei, for et tilleggsgebyr på 30 bolivianos (23 NOK). Herfra er det bare en liten gåtur til Laguna Chillata (4200m), men med tunge bører på våre rygger, bruker vi nesten en time på dette. Det finnes mange egnede plasser å sette opp telt rundt dette flotte vannet, men i den tette og kjølige tåka velger vi det første og beste stedet vi ankommer.

Trøbbel med portere (Dag 2)

Våre to portere ankommer som avtalt litt før kl. 09. I Sorata hadde vi fått streng instruks om at hver porter kunne bære max 18 kg, i motsetning til Pinaya (Illimani), hvor vår porter hadde mellom 25-30 kg uten å klage. Den ene porteren rynker litt på nesen da han tester vekten på den ene sekken. Kanskje er den et par kilo for mye, men han godtar den likevel til slutt. Stien opp til neste leir, Laguna Glaciar (5040m), viser seg å være langt lettere å følge enn det vi har lest/hørt om på forhånd. Vi bruker ikke mer enn ca 3 timer og vi kunne godt klart oss uten portere som veivisere. Vi møter på to tyske jenter med guide og portere, som alle er på vei nedover. De forteller oss at de ikke nådde toppen av Ancohuma p.g.a høydesyke. Ved Laguna Glaciar holder også tre tyske gutter til, et par av dem har litt høydesyke, men de planlegger likevel å bestige både Pico Schulze (5934m) og Ancohuma (6427m) de neste dagene. I motsetning til oss har de en porter som hele tiden vokter deres utstyr i leiren, bl.a. for å forhindre tyveri.

Før vi sender ned igjen våre to portere, prøver vi å avtale at en av dem skal komme opp igjen om 3 dager for å bære utstyr fra Ancohuma BC til Illampu BC, i tillegg til å være veiviser på denne vanskelige traversen. Men vi kommer ikke til enighet, pga prisen og alle tilleggskravene han stiller. Så derfor sender vi dem ned igjen uten tips, og det betyr at vi må klare oss på egenhånd fra nå av.

Tyskerne ser ikke ut til å være veldig godt forberedt. En av dem må ligge under åpen himmel, fordi deres Hilleberg telt ikke er stort nok for 3 personer. Sikkert helt greit på en slik flott kveld og natt, men hva gjør de hvis det blir dårlig ver?

Oppover til High Camp (Dag 3)

Vi våkner opp til nok en strålende dag. Litt overraskende ligger tyskerne fremdeles og sover. Vi skjønner umiddelbart at det ikke ble noe av Pic Schulze for dem allikevel. Vi derimot er sunne og friske, så vi gjør oss klare for avgang til High Camp på Ancohuma. Etter hva vi har lest kan vi enten velge mellom 5400m, 5600m eller 5800m.

Vi finner en merket rute (og stedvis en sti) oppover fra Laguna Glaciar. Med tunge bører tar det oss nesten 2 timer til innsteget på breen, og vi passerer flere mulige teltplasser langs en morene (5400m). Men det er altfor tidlig på dagen å slå leir her, så vi tar på oss breutstyr og fortsetter over den meget oppsprukne breen, stedvis med betydelige innslag av penitentes. Etter en drøy time på breen, ankommer vi et flatt parti med et godt snølag og bestemmer oss for å telte her (5600m). Uten sol blir det for kaldt å sitte ute i den kjølige brisen, så vi benytter mesteparten av ettermiddagen inne i teltet. Men solen titter frem igjen senere mot kvelden, og vi får boltret oss ute i vel en time, høyt over Lake Titicaca, før solen etterhvert forsvinner ned i horisonten.

Til topps på Ancohuma (Dag 4)

Alarmen går kl. 02:30, og vi bruker en knapp time på å spise snacks og gjøre oss klare. Det er en stjerneklar himmel ute, men likevel helt bekmørkt fordi månen mangler. Jeg tar føringen over breen, innledningsvis ganske enkelt fordi vi finner et spor fra en tidligere ekspedisjon. Men sporene forsvinner etterhvert, og vi blir nødt til å finne vår egen vei gjennom en labyrint av enorme bresprekker. Vi har litt flaks med oss ettersom det fremdeles finnes noen gunstig plasserte snøbroer over de største sprekkene. Dermed slipper vi å legge ut på lange omveier rundt sprekkene. På de mest suspekte snøbroene aker jeg meg fremover på magen, for å visuelt undersøke tykkelsen på undersiden. Andre steder er det nok å bare føle seg frem med isøksen. Denne grundige testingen hindrer likevel ikke at andremann i tauet (Nicolas) går igjennom en sprekk helt opp til livet ved en anledning. Men både jeg og Kevin har stramt tau i hver ende, så Nicolas kommer seg enkelt ut av hullet og kan krabbe over til tryggere grunn.

Forbi de store bresprekkene, kommer vi til et stort flatt parti, og kan skimte konturene av Ancohuma i mørket. Vi tar sikte på en direkte rute opp vestsiden av fjellet som etterhvert leder opp til sørvestryggen. Denne ruta er gradert alt fra PD+ til D avhengig av forholdene i den øvre delen. Det er bratt oppover, men gode og trygge snøforhold. I den øverste delen som leder opp til en vanvittig overhengende skavl, må vi krysse en meget suspekt snøbro, samt fortsette oppover et 55 grader parti like under skavlen. Jeg føler meg ikke særlig trygg der jeg står under denne enorme utoverhengende skavlen og venter på at de andre skal komme etter. Vi beveger oss langs skavlen i ca 50 meter før den etterhvert blir mindre, slik at vi enkelt kommer oss på toppen av skavlen og dermed sørvestryggen. Derfra er det enkelt videre til toppen av Ancohuma (6427m), som vi ankommer etter 4.5 t, dvs mye raskere enn normaltiden på 6-7 timer.

© Lyngve Skrede

Nicolas og Kevin paa de siste metrene til toppen

Vi tar oss god tid til å nyte utsikten og ta mange bilder på toppen før vi begynner på turen nedover. Litt på impuls tar vi en annen rute nedover, nordvestryggen (gradert AD), ettersom vi ser noen spor som leder nedover der. Veldig enkelt innledningsvis, men så må vi ned en meget eksponert snørygg som i nederste del både er isete og opp mot 60 grader bratt. Men med to isøkser hver og snuten vendt innover, klatrer vi oss trygt nedover dette lumske partiet. Deretter går det ganske lett nedover, før vi igjen må ned et brattere parti, som ender i en bresprekk. Denne bresprekken, dekket med penitentes på hver side, kommer vi oss ikke så lett over. Kevin går halvveis igjennom sprekken på første forsøk, og vi bestemmer oss for å gjøre retrett. Vi søker lenger mot høyre og finner ut at bresprekken etterhvert forsvinner, men til gjengjeld blir erstattet av et område dekket av større penitentes. Det siste er å foretrekke, og vi kommer oss ganske enkelt forbi.

Vel nede fra nordvestryggen, krysser vi over et stort flatt parti, før vi er tilbake på samme spor som vi hadde på vei oppover. Men nå har vi mye bedre oversikt ettersom det er lyst, og vi finner en mer direkte rute over breen og unngår derfor et par av de større bresprekkene. Det går i stor fart nedover breen og vi ankommer High Camp ca 2.5 time etter at vi startet fra toppen. I High Camp er det sommerskiføre, så vi soler oss ute en god stund før vi begynner å pakke sammen leiren. Det tar oss drøye 2 timer å gå fra High Camp og tilbake til Laguna Glaciar. Her er det ingen tilstede, så tyskerne må ha forlatt uten engang å ha prøvd seg på Ancohuma.

Vi finner ikke ruta til Illampu Base Camp (Dag 5)

Vi bevilger oss 12 timer med søvn etter en strabasiøs toppdag, så vi er temmelig uthvilte om morgenen. Vi er spente på hvordan ruta mellom Ancohuma BC og Illampu BC fortoner seg. Vi har ingen portere til å lede oss og vi har ingen kart over området, så dette kan bli en utfordring. Vi har lest at vi skal traversere høyt oppe i vestsiden av Pico Schulze i ca 5000 meters høyde. I begynnelsen går dette greit, men etterhvert som terrenget blir vanskeligere med bratte klipper og såpeglatte sva, blir vi tvunget lavere og lavere. Vi befinner oss på ca 4800m og ganske langt bortover vestsiden av Pica Schulze, da tåken kommer sigende inn. Etterhvert ser vi ingenting rundt oss i det ytterst kompliserte terrenget. Vi innser at dette blir en nærmest umulig oppgave, og gir etterhvert opp. På vei nedover til Laguna Chillata, begynner det å lyne, tordne og hagle. De største haglene er like store som M&M's, og jeg får skikkelig vondt i hodet hver gang de treffer blink. Så derfor tar vi på oss hjelmene !!

Nede ved Laguna Chillata (4200m) er det fremdeles mørke skyer oppe i fjellene. Uten kart og veivisere (portere) innser vi at vi sannsynligvis vil ha store problemer med å finne ruta til Illampu BC påfølgende dag også. Så derfor bestemmer vi oss for å kansellere Illampu, og forsette fotturen helt ned til Sorata. Uheldigvis finnes det ingen taxi'er å se langs veien, så vi ender opp med å gå hele 15 km tilbake til Sorata, ikke akkurat veldig behagelig for min del som har plaststøvler. Vi ankommer Sorata ved mørkets frembrudd, etter en meget lang dag (9-10 timer) til fots. Dyktig slitne oppsøker vi den første og beste restauranten, og får i oss kylling, french fries og litervis med cola. Deretter finner vi oss et hostell, hvor vi får et 3-manns rom og betaler 30 bolivianos (23 NOK) hver. Vi går rett til sengs uten dusj.

Tilbake til La Paz (Dag 6)

Vi spiser en bedre omelett til frokost i Sorata, før vi slenger oss med en minibuss tilbake til La Paz (17 bolivianos). Ettersom dette var vår siste fjelltur i Bolivia, så feirer vi kvelden i La Paz med saftige biffer og øl på en forholdsvis dyr argentinsk restaurant. En velfortjent avslutning på et vellykket opphold i Bolivia, hvor vi har besteget de 3 høyeste fjellene i Bolivia (Sajama, Illimani, Ancohuma) samt en lavere 6000m topp (Huayna Potosi). Så vi har derfor all grunn til å være storfornøyde!