Maoister og tett jungel på Alto Peak (20.10.2011)

© Lyngve Skrede

Til topps paa Alto Peak

Skyt først, spør etterpå

Før vi ankom Ormoc City på Filippinene hadde vi utforsket litt om Alto Peak (1330m), som er høyeste fjelltopp i Eastern Visayas. På lokalt folkemunne er denne toppen bedre kjent som Mt. Mindieun. Et par kilder vi hadde vært i kontakt med, var imidlertid svært negative til Alto Peak p.g.a NPA (maoist) aktivitet i området. For et drøyt år siden hadde en uskyldig botanist blitt skutt ned og drept i dette vakre og ville fjellandskapet. Militæret hadde visstnok forvekslet ham med en NPA aktivist. Skyt først og spør etterpå ser ut til å være lokal sedvane her, så militæret kan faktisk vise seg å være en større trussel enn maoistene (NPA). Bl.a.har en del vandrere rapportert at de har opplevd å blitt "siktet på" med skarpe våpen av militæret, ja endog forsøkt å bli skutt på. Så våre kilder anbefalte oss heller å bestige Tres Marias, som ligger på naboøya Biliran og er nest høyeste fjelltopp i Eastern Visayas. Denne øya skal visstnok være fri for maoister og militær aktivitet, men til gjengjeld kryr det av giftige slanger der.

Vi hadde ikke helt gitt opp Alto Peak, til tross for alle skremsels historiene. Mens jeg vandret rundt i Ormoc's gater kom jeg tilfeldigvis over det offentlige turistkontoret like ved terminalen. Jeg gikk inn der for å forhøre meg om Alto Peak og om det var noe NPA trussel i området. Tilbakemeldigene var faktisk svært så positive. Tjenestemennene på turistkontoret skulle dessuten sørge for at militæret ble informert hvis vi hadde tenkt oss opp dit. De ga meg telefonnummeret (09095756540) til en mulig guide, hans navn var Peter Ian (onas_08@yahoo.com). Tilbake på hotellet vårt (IA Lodge) ringte Emily til Peter Ian, og vi avtalte et møte på Greenwich restaurant påfølgende dag.

Møte med guiden Peter Ian

Peter Ian møtte opp som avtalt, og vi snakket mer om Alto Peak over et måltid med pasta. Vi ble enige om et 3 dagers opplegg (2 netter) som inkluderte både Alto Peak og Lake Danao. Peter Ian skulle ha 500 pesos (64 NOK) per dag pluss litt penger til å kjøpe inn mat til seg selv, ca 170 pesos per dag (22 NOK). Dette er en helt normal pris på Filippinene, så vi følte absolutt ikke noe behov for å prute ned den prisen. Vi fikk et veldig godt inntrykk av Peter Ian i løpet av dette møtet. Han er ikke noe kommersiell eller profesjonell guide. Han er litt som oss, dvs veldig interessert i fjell og natur. Så hvis han kunne tjene noen ekstra penger som veiviser på sine lokale fjell, ville dette kunne gjøre det mulig for ham å reise rundt til andre fjell. Etter møtet gikk jeg og Emily til et stort supermarked i Ormoc (Gaisano Riverside Mall) for å hamstre inn mat og snacks til oss selv for 3 dager. Deretter gikk vi tilbake til hotellet for å pakke og få oss litt søvn.

Neste morgen gikk vi bort til turistkontoret, hvor vi hadde avtalt å møte Peter Ian kl. 08:30. Det viste seg at Peter Ian allerede hadde snakket med de offentlige tjenestemennene på turistkontoret og fått aksept på at vi kunne dra inn i området. Det var ikke snakk om noe skriftlig "permit", så vi antar at dette bare er en muntlig formalitet som går ut på å ivareta sikkerheten for oss. Vi betalte ingenting for dette. Peter Ian fortalte oss at en kamerat av ham ønsket å være med også. Han presiserte at dette selfølgelig var helt "voluntarily" og ikke noe vi skulle betale ekstra for. Vi hadde derfor ingen innvendinger, tvertimot var det bare positivt å få følge med nok en lokal ungdom med en lidenskapelig interesse for fjell.

I jeepney til Cabintan

Vi beveget oss etterhvert bortover til terminalen, bare et steinkast unna turistkontoret. Derfra går det en jeepney hver dag kl. 10:00 til Cabintan (kun 1 avgang per dag). Denne turen tar bortimot 2 timer, men koster bare 30 pesos (4 NOK) per person. Så snart den fullstappede jeepney'en forlot bysentrum av Ormoc, klatret vi opp på taket for å få litt bedre plass og utsikt. Kameraten til Peter Ian (Benjamin) hoppet på jeepney'en omtrent halvveis, så da var vi endelig et komplett team. Ved ankomst til Cabintan (680 m.o.h) måtte alle fire innom landsby-høvdingen for å registrere oss. Dette er visstnok av hensyn til vår sikkerhet, og gjelder alle besøkende, dvs både utlendinger og tilreisende filippinere. Det var kona som ordnet med dette, ettersom mannen var i et ærend utenfor landsbyen. Av loggen kunne vi se at det bare hadde vært ett team her i løpet av årets første 10 måneder. Et filippinsk team hadde vært på Alto Peak i juni. Så dette var enda en bekreftelse på at Alto Peak sjelden har føtter på sin jord. Per 2007 hadde det vært færre enn 10 stk på denne jomfruelige toppen, men som følge av økt interesse for "mountaineering" på Filippinene de senere år (bl.a takket være Pinoymountaineer.com), er dette tallet nå økt til 40-50 stk (ifølge Peter Ian's beregninger). Jeg vet at blant disse har det vært ei kvinne fra New Zealand på toppen (2010), men utenom henne, er det lite sannsynlig at det har vært noen flere "vestlige" på toppen.

Kona til landsby-høvdingen i Canbintan var svært så vennlig. Vi fikk låne toalettet og spise vår medbrakte mat innendørs. Det var aldri snakk om penger for noe som helst. Her er det bare gjestfriheten som gjelder, ettersom det er så få turister som kommer hit.

Skogsvei til Base Camp

Vi kom oss i gang ca kl. 13:00, innledningsvis på en veldig god grusvei. Etterhvert som veien tok til å stige utenfor landsbyen, ble kvaliteten mer som en skogsvei. Den ble stadig mer gjengrodd jo høyere opp vi kom. Da vi kom opp til passet kunne vi lukte svovel, et kjennetegn på at dette området fremdeles har vulkansk aktivitet. Vi tok en liten avstikker for å se nærmere på "Old drilling site". Her har myndighetene boret ned til varme kilder for å benytte steamen til å produsere elektrisitet. Men akkurat dette stedet, ser ut til å ha vært et mislykket forsøk på å treffe en drivverdig kilde.

Fra passet (920 m.o.h), fortsatte vi gradvis nedover den stadig mer gjengrodde veien. Det eneste som etterhvert tydet på at det engang har vært en vei i jungelen, var at overflaten var temmelig jevn å gå på, i motsetning til det omkringliggende terrenget. Drøye to timer etter at vi forlot Cabintan kom vi til en liten bekk som krysset veien/stien. Dette er det best egnede stedet til å sette opp en leir (820 m.o.h) under Alto Peak. Det skulle egentlig ha tatt oss 4 timer å nå hit ifølge Peter Ian. Men selvom vi ankom altfor tidlig, bestemte vi oss likevel for å følge planen; nemlig å overnatte her, fremfor å måtte bære telt, mat og vann til toppen av Alto Peak. Vi satte opp innerteltet og søkte tilflukt fra insekter, slik at vi fikk oss litt hvile og etterhvert en middag. Det kom noen små regnbyer utover ettermiddagen, så vi ble nødt til å få på plass ytterteltet også. Da ble det ubehagelig varmt inne i teltet. Jeg hadde forhåpninger om litt kjøligere temperatur i løpet av natten. Men det forble en varm natt, så vår medbrakte Jerven fjellduk var det aldri snakk om å krype inn i.

Gjennom tett jungel og til topps

Neste morgen var vi oppe kl. 06:00, og fikk oss en frokost før vi begynte ferden mot toppen. Vi fulgte den gjengrodde veien et lite stykke til, før vi tok av, og fortsatte bratt oppover i jungelen. De som pionerte denne ruta for noen år siden, hadde kuttet en vei gjennom den tette jungelen. Etterfølgende grupper har til en viss grad prøvd å vedlikeholde ruta, men det er ikke mye som tyder på en sti her. Vi krysset over og under falte trær, basket oss igjennom våte busker (noen med torner) og haler oss opp etter greiner av ulik kvalitet, der vi ikke får fotfeste i det bratte og sleipe terrenget. Det går sakte, veldig sakte til tider. Men vi kommer oss etterhvert til topps etter 2.5 timer. Alto Peak er et kvast fjell, og det er derfor ikke store plassen på toppen. Utsikten på toppen uteble også, ettersom skodda hadde dukket opp. Å komme seg ned igjen fra det bratte og glatte fjellet tok sin tid. Men det var alltids noen greiner eller røtter å holde tak i, så vi unngikk de store fallene. Vel nede igjen i leiren, spiste vi en rask lunsj før vi forsatte å gå videre mot Cabintan.

Camping ved Lake Danao

I Cabintan fikk vi kjøpt oss litt iskald coca-cola, før vi begynte å forhandle med de lokale motorsykkel-heltene om transport til Lake Danao, ca 10 km unna. Hver motorsykkel kunne bare ta 1 passasjer, p.g.a de bratte og dårlige veiene. Vi endte opp med å betale 150 pesos (20 NOK) for hver motorsykkel. Lake Danao er en vakker innsjø beliggende ca 800 m.o.h. Vi måtte innom landsby-høvdingen her også for å registrere oss, bl.a for å ivareta sikkerheten for oss. Høvdingen sa også at de ville sende ut en vakt når det ble mørkt for å patruljere leiren og passe på oss. Alt dette var "free of charge" og vel i tråd med landsbyens tradisjon og motto "we are happy to serve you". Det tok oss en liten time å gå over til den andre siden av Lake Danao, hvor det finnes en utsiktsperrong med gode camping forhold ved siden av. Patruljen kom som avtalt ved mørkets frembrudd, etter at vi hadde fått i oss en enkel middag. Da var vi så trøtte etter en lang dag at vi stupte til køys. Vi ble imidlertid plaget av pissemaur hele natten igjennom, for på en eller annen måte kom de seg inn i teltet vårt. Neste morgen etter frokost ble vi møtt av en annen landsbybeboer. Han het Tope og smilte bredt. Han inviterte oss med på en vandretur rundt hele innsjøen. Tope viste seg å være en ivrig "mountaineer", og det ble mange beretninger om mine turer i Himalaya og Andes. På mitt spørsmål om hvorfor verken Peter Ian, Benjamin eller Tope hadde kjærester, var responsen at ingen av jentene forstod deres store lidenskap for fjell. De lokale jentene er vel sannsynligvis mer interessert i et hardt arbeidende mannfolk fremfor en fjellboms som oss.

Tope tok oss tilbake til landsbyen, og da hadde vi vandret i mer enn 2 timer. Vi tok farvel med Topo og hoppet på en multicab, som tok oss helt tilbake til Ormoc for 30 pesos (4 NOK) pr passasjer. Det var herlig å komme seg tilbake til sivilisasjonen for å dusje, sjekke e-mail og nyte god mat igjen. Nå bærer det videre mot Cebu for å få litt brunfarge på de kritthvite strendene på Malapascua og kanskje bestige Osmena Peak, den høyeste fjelltoppen i Central Visayas.

Starttidspunkt	19.10.2011 12:59 (UTC+08:00)
Sluttidspunkt	20.10.2011 15:04 (UTC+08:00)
Totaltid	10t 14min
Bevegelsestid	6t 27min
Pausetid	3t 46min
Snittfart totalt	1,6km/t
Snittfart bevegelsestid	2,6km/t
Distanse	16,5km
Høydemeter	1326m