Storskrymten (02.10.2016)  

Etter et trivelig opphold på hytta til Arne og Turid på Dovrefjell, bar det i det mest krystallklare høstvær retning Skamsdalen. Her skulle jeg etter planen møte Gitte, men siden vi ikke hadde fått kontakt på telefonen kvelden i forveien var jeg jammen ikke sikker.

Men joda, ti på åtte i Skamsdalen og der var Gitte etter en hustrig natt i bilen sin, klar for tur. Vi måtte nå kun vente på Turid som omsider dukket opp sammen med den firbente Anton litt før halv ni, og så var alt klart for langtur. Ville vi rekke det før mørket?

Arne hadde sagt at stien var svært lettgått innover. Tja, joda, men jeg syntes det var mye stein jeg da. Sola kom etter hvert og varmet oss og etter å ha speidet etter Storskrymten en stund, dukket den omsider opp i det fjerne.

Etter å ha passert Lesjøen slet vi i motlyset med å finne riktig vei over elva. Det i kombinasjon med islagte steiner gjorde at vi feiget ut fulgte venstresiden oppover Leirsjøtelet, men vi hadde i alle fall Storskrymten som fjern ledestjerne der fremme.

Storskrymten var virkelig av den topptypen som man ser men som aldri, aldri, eller i alle fall føles det slik, kommer nærmere. Men gjett hva? Til slutt var vi fremme. Vi møtte til og med folk som hadde vært på toppen, fra Åmotdalshytta. For et herlig skue på toppen. Litt skyer kladdet rundt Trollheimen og hindret fullt innsyn i Jotunheimen, men stortoppene på Dovrefjell var uansett det primære blikkfang. Litt artig å kunne ture rundt i tre fylker ved å gå rundt varden. En ny fylkestopp! Det er ikke hverdagskost for meg, og ekstra artig med Turid fra Sør-Trøndelag som ennå ikke hadde vært på fylkestoppen sin.

Sola varmet og det var i praksis vindstille på toppen. Sjeldent vær, men akk så herlig. Gitte kopierte Geir Arne og plantet seigmenn på toppen, men nøyde seg ikke med en. Nei hun ville ha tre ... i ulike farger.

Returen var, som innmarsjen, lang! Men det gikk i grunnen utrolig greit. Litt trivelig skravling og fint lys. Etter å ha sett litt ulike fugler og jervespor tidligere, så vi nå også to enslige reinsdyr. Sola gikk styggende fort ned på slutten og vips var den nede bak fjellkammen.

Siste biten var pliktmarsj, men det gikk greit ... vi kom frem akkurat tidsnok til at savnet av hodelykt ikke ble merkbart.

Etter klesskift og farvelseanse, bare det mot Lesja og søppelmat på bensinstasjonen på Bjorli. Jeg endte kvelden på en parkeringsplass under Trollveggen. Jeg hadde så mye bagasje at jeg ikke orket å rydde bak i varerommet, så jeg krøllet meg på tvers av forsetene. Ikke den mest behagelige natta, men er man trøtt ...

Takk for en knall tur alle sammen.

Flere bilder

Kart