Litt Soleibotntravers (18.08.2016)

Etter gårsdagens fantastiske, og lange, tur til Store Skagastølstind, var det ikke snakk om noen alpin start. Vi hadde jo lagt oss kl 4. Men sola varmet tidlig nok opp teltet, så vi var oppe i ni-tiden. Petter hadde bare fått Storen-fri fra jobb, og dro hjem etter frokost. Jeg og Angjerd hadde tenkt å være på tur ut uka, og været var fortsatt fint. Etter litt slafing og somling, fikk vi tatt oss sammen og la ut på tur. Vi tenkte å prøve på Soleibotntraversen. Det skulle være ganske greit, mente vi. Litt klatring, men ikke mye, ganske korte distanser, og mulig å avbryte flere steder. Vi skulle ikke være så lenge ute som vi hadde vært dagen før. Særlig fordi været skulle bli dårligere på kvelden.

Kjørte til Soleibotn-parkeringa, og klokka 13 starta vi å gå, på det som skulle vise seg å bli en liten epic etter vår målestokk.

Vi gikk opp til Lauvnostinden. Jeg hadde så vondt i storetærne etter 20 timer i stive fjellstøvler dagen før, at jeg gikk i joggesko, med støvlene i sekken. Veldig deilig å gå i, men krevde litt ekstra oppmerksomhet i ura. Etter ca tre timer nærmet vi oss toppryggen, og fikk Nørdre Soleibotntinden i nærmere øyesyn. Fyren som fløy rundt med paraglider dagen før, var her i dag også.

Ryggen ut til Lauvnostinden er flott. Ganske smal, og super utsikt ned i Ringsdalen. Det var litt mer skyer enn dagen før, men fortsatt fint vær. Storen var stadig innhyllet i tåke, men innimellom tittet den fram og understreket hvorfor den kalles Storen, der den ruvet over Dyrhaugsryggen.

Litt fotosession på ryggen, før vi fortsatte til den ble vanskeligere. Jeg tok av sekken og tok en rask titt videre, konkluderte "nei", og så gikk vi litt tilbake til der det var en nedgang til høyre (sør). Her var det en god del enkel klyving ganske langt nedover, for det meste i renner. Et par punkter som var litt vanskeligere, men tok man av sekken gikk det uproblematisk. Siste del var smal renne der vi gikk én og én fordi det var masse løs stein.

Så var vi nede i sørsiden, litt nedenfor skaret mellom Lauvnos og Nørdre. Masse løsmasser der. Den enkle veien er å traversere løsmassene bort til en snørenne, opp den (bratt) til ryggen mellom Nørdre og Store, og så klyving med hammer-omgåelse opp ryggen vestover. Men direkte opp til Nørdre fra der vi var, var gradert 3, så det tenkte vi at vi kunne gjøre. Kjempelurt! Starte med klatring halv seks på kvelden... Litt usikker på hva jeg egentlig så for meg. Men jeg tenkte vel at det skulle gå fort. Og det var fint vær. Om vi glemte eller fortrengte at det var meldt regn, husker jeg ikke.

Men det hadde kanskje gått greit, om det ikke var for at vi tilsynelatende etablerte en ny rute opp til der klatreruta egentlig starter. Vi døpte den "søppleruta", og anbefaler den ikke. Litt usikker på hvor man egentlig skal gå, men man må opp på eggen. Vi løste det ved å gå opp i "hjørnet" mellom toppen og eggen. Det så lett ut. Det var heller ikke så veldig vanskelig egentlig, sikkert grad 3, men det var masse mose, alle de gode takene viste seg å være løs stein, og omtrent alle rissene man kunne sikre i hadde en løs blokk på minst den ene siden. Hvis man fant dem da, under mosen. Det så ikke ut som noen pleide å gå her. Resultat: Jeg brukte en evighet på å lede opp, det ble masse taudrag, og jeg er glad jeg slapp å teste en del av de sikringene som ble satt under mantraet "kanskje-sikring er bedre enn ingen sikring". Takk for at du gadd å vente Angjerd! Når jeg endelig kom opp på ryggen, var det en stor skrånende flate der jeg kunne gå rundt. Og lete. Etter standplass. Alle riss var enten V-riss der ingenting kunne settes, eller blokker som lagde sånn lyd man ikke liker når man slo på dem. Mer tid. Men omsider kunne jeg sikre Angjerd, som kom seg opp svært mye raskere enn meg, heldigvis.

Deretter gikk det bedre. Lett klatring, og stegjernmerker bekreftet at jeg var på rett vei. Litt opp lurte jeg på om jeg skulle til venstre eller høyre. Høyre så lettest ut et stykke, men så uvisst. Jeg regnet med jeg ville klare å klatre ned om det var feil, og gjorde et forsøk. Kom til en bankebolt, og tok det som et godt tegn. Det var riktig, og jeg kom greit opp der jeg hadde vært usikker. Enda en bankebolt. De var fine å sikre med, så lurer på om de er satt der i nyere tid for føring, eller om de er gamle. Kom meg helt opp til et stort platå, hvor det var lett å lage god standplass. Angjerd fulgte fint etter.

Nå så det ut som en taulengde klyving til toppen. Sola var på vei ned, og det så jo riktig så vakkert ut. Men hmm.. Vi skulle jo drikke øl utenfor teltet vi nå. Skulle ikke være så lenge ute i dag.

Vi skjønte at nå var vi sent ute, men så nærme toppen måtte vi jo oppom, før vi fikk finne ut av hva som var enkleste vei ned. Jeg dro tauene etter meg opp, men satte ingen sikringer. Noe utsatt mener jeg å huske, men svært lett. Er en passe stor steinblokk på toppen dersom man ønsker en standplass der. Vel oppe fikk vi for første gang på en stund se utsikten østover. Oi. Jeg tillater meg å låne et av Angjerds bilder, som viser hva vi så:

Vi så altså ikke nord-østre del av Hurrungane, fordi det meldte regnværet nå rullet innover i form av faretruende mørke skyer med masse regn under, og her stod vi på 2030 m, alle veier ned krevde sikring og sola gikk ned om to minutter. Og siden vi skulle hjem så tidlig, hadde jeg lagt igjen hodelykta. Dessuten røk magebeltet på sekken her.

Ok. Hva skulle vi gjøre nå? Rappell ned der vi kom fra? Var usikker på om vi ville komme helt ned med én rappell, og var redd vi måtte pendle inn til den dårlige standplassen hvor jeg ikke hadde sett noe bra rappellfeste heller. Nedstemt. Komme oss opp på Store, og ned derfra? Vi så fotspor i snøen på ryggen opp. Kanskje det er lettest. Kanskje det tar mye tid. Vi kjente ikke ruta ned til skaret, og visste ikke om vi ville finne den letteste veien opp ryggen hvis det ble mørkt. Nedstemt.

Vi gikk for rappell rett ned sørsiden, mot bånn av snørenna. Derfra kunne vi vel komme oss ned på breen og gå i kanten av den ut. Så ombestemte vi oss litt, for ruta ned så ikke så vanskelig ut. Vi starta å klyve ned, og kom 10-15 meter før vi kom til et flytt vi ikke hadde lyst til usikra. Ok, rappell herfra da. Vi fant en blokk som så brukbar ut, og lagde rappellfeste. Angjerd forsvant ned, mens jeg stod igjen. Det ble mørkt. Jeg hadde heldigvis ikke vært helt blåst, for jeg hadde tatt med en bitteliten nød-hodelykt for sikkerhets skyld. Etter en stund var tauet fritt, og jeg fulgte på. Vi rappellerte hele tauets lengde når det først var der, selv om det sikkert var mulig å klyve noe av det. Avsluttet med en sving og ned et overheng, og endte i bånn av en renne som kan sees ovenfor snøfeltet. Når jeg var nede, kom de første regndråpene. Vi dytta i oss noen flere brødskiver, og jeg starta å få ned tauet, og krysset fingre og tær for at det ikke skulle sette seg fast. Det var så mye friksjon at jeg bare så vidt klarte å dra. Måtte montere på klemknuter for å få godt nok tak i det, og dro og dro, litt og litt om gangen. Omsider kom det seilende, og vi pakket det sammen. Nå røk reimene som festet topplokket på sekken, så hele topplokket måtte nedi sekken. Innmari praktisk når det regner!

Angjerd hadde kraftig lykt, og vi prøvde å se etter en vei ned. Det er løst som pokker, enkelte glatte sva, noe klyving rundt sva, og så ender det hele med en kant slik at vi ikke så hvordan de siste meterne ned til breen var. Også vanskelig å bedømme hvor bratt breen var, og sprekker hadde den. Hmmmm.... Skulle vi gå opp igjen til Lauvnostind i stedet? Det var langt opp... Æsj. Hmm.. Nei, vi prøver å gå ned. Gikk litt. Lyste mer. Hmm... Jævlig kjipt om vi knota oss ned, og så ikke kom ut på breen på grunn av sva eller smeltesprekker. Klokka var kvart på midnatt. Ok da.. Vi besluttet å gå den kjente veien tilbake.

Kom oss opp igjen gjennom løsmassene, og inn i renna vi hadde gått ned. Én og én opp. Jeg hadde bare lys et par meter foran meg. Av med sekken i "cruxet", så kom vi fint opp selv om det var blitt vått. Etter en drøy halvtime var vi igjen oppe på Lauvnostinden. Å gå ned fra Bandet i månelys kvelden før, var en opplevelse. Det var dette også, men på en litt annen måte, siden det starta å regne sidelengs. Lykten til Angjerd klagde over lite batteri, og gikk over i sparemodus. Bare 800 høydemeter med sleip ur igjen nå, så er vi tidlig hjemme til middag! Haha. Av en eller annen grunn er det særlig når jeg er på tur med Angjerd at jeg havner i sånne situasjoner. Tror vi begge har mer lyst enn fornuft. Men heldigvis har vi også humøret og utholdenheten til å komme oss gjennom det, så stemningen var god der vi traska nedover. Vi fulgte GPS-sporet fra oppturen. Tok en liten omvei rundt det bratteste, og omgikk dermed også den groveste ura. En mye bedre vei, faktisk. To og en halv time ned, og klokka 3 var vi nede ved bilen. Kliss våte, kalde, sultne og tørste.

Middag i teltet halv fire. 14 timer på tur. Sykt god real i dag også gitt! Vi så hodelykter som la av gårde fra Turtagrø. Sikkert god værmelding for fredagen da, men vi innvilget hviledag!

Så hva skal man si.. Det var en bra tur! Fikk oss en ny topp, fikk klatra, og lærte en god del... forhåpentligvis! Takk for turen Angjerd! :D

Angjerd sin rapport