Dobbel 100 i Rondane (16.09.2016)

Det har vært blitt mange fjellturer de siste årene, så blant annet har antallet besøkte 2000-metere økt jevnt og trutt. Mange av de turene har vært sammen med Angjerd, og dermed har vi holdt ganske tritt på 2000m-lista. Når vi begynte å nærme oss 100 pf30-topper ble det snakk om at det hadde vært gøy om vi fikk til dobbelt-100-tur. Hadde egentlig trodd vi skulle klare det når vi var fem dager i Jotunheimen i august, men vi holdt oss i Hurrungane, og der var der én topp om dagen og behov for hviledager gitt. Jeg var på enda en tur i august, som endte uten topp-besøk, så status var fortsatt 98 topper på meg, og 94 på Angjerd. Nå var det turhelg igjen, med mål om seks topper!

Vi valgte Rondane. Storronden og Veslesmeden hadde vi begge vært på, mens Trolltind og Storesmeden var besøkt av meg, og Vinjeronden og Rondeslottet av Angjerd. Planen ble dermed Trolltind og Storesmeden på lørdag, og så kunne vi passere 100 begge to ved å gå over de fire toppene fra Digerronden til Høgronden på søndag.
Værmeldingen meldte "stort sett opphold", meteogrammet spådde mye tåke. Godt nok. Med på turen ble Kamilla, som ikke hadde vært på noen av toppene. Fredag kveld kjørte vi til Døråliseter, og teltet et par kilometer opp langs Dørålen. Det lå tåkedotter her og der, men det var månelyst og fint.

Lørdag: Ryggtravers fra Trolltind til Austre Smedhammaren

Vi regnet med at dette ville bli en lang dag, og stod opp med sola. Og det var sol, ikke tåke! Fin og blå himmel! Turen startet med noen kilometer trasking langs stien mot Smiubelgi. Ikke så mye å si om det, bortsett fra at vi så en hel elgfamilie! Visste ikke at de trivdes så høyt oppe, men det gjorde de kanskje ikke heller, siden de så ut til å snu når de nådde ura. Opp ryggen mot Trolltinden er det svært grov ur. Siden det var skygge, hadde nattens kondens heller ikke tørket opp, og det var ganske glatt. Tok sin tid.

Vi kom opp til Nord for Trolltinden, som viste seg å være en kul topp med bratt sva/hammere fra nord, og stup i sør med to pinakler ved siden av. Jeg gikk opp mellom pinaklene for å titte, og tenkte først at det var en klatrerute. Men det viste seg at man kunne smyge seg bort noen utsatte hyller og inn i en kamin på den loddrette veggen, og der var det lett å klyve opp. Så da gjorde vi jo det! Ingen varde på toppen, så vi tok ansvar.

Helt oppe på Trolltind møtte vi flere folk og fikk litt tips om veien videre. Jeg husket ikke så mye fra jeg var her i 2007. Til å begynne med var det bare å følge ryggen, men så var det langt ned i vestsiden for å unngå den lange og bratte sørveggen til Trolltind sør. Mye lengre ned enn vi følte var riktig. Det er vardet, og et tydelig tråkk. Så traversererte vi sørover på et fint galleri, og kom opp i hakket på ryggen. Derfra var det bare å følge ryggen ut, før vi gikk helt opp på Nord for Steet. Husker at forrige gang tok vi en "snarvei" i nordsiden av denne toppen, som førte oss ut på småbratte sva fulle av løsmasser, og på grunn av det hadde jeg sittet igjen med et inntrykk av denne toppen som en møkkatopp. Men den er jo kjempefin! Godt å få retta opp i det!

Ned til bandet, opp til Storesmeden. Dagens nødvendige 2000m-samling var i boks, men det var fortsatt noen timer dagslys igjen, så vi hadde lyst til å fortsette over Smedryggen til Veslesmeden, og så nordryggen videre. To av de vi møtte på Trolltind skulle også over til Veslesmeden. Et stort følge hadde akkurat kommet over fra Veslesmeden, og hadde nå fotosession, så ruta var ledig. Vi satte i gang. På vei bort var vi også oppom pf10-toppen, så fikk jeg samla litt nytt jeg også.

Den første klyvingen nedover var helt uproblematisk. Så kom de to andre gående mot oss og sa at det var stup videre, så vi måtte nok ned i nordsiden. Vi tok det for god fisk, og jeg og Angjerd begynte å bevege oss ned noen tråkk i et lite koselig løsmasseområde, hvor vi aldri klarte å helt se om vi ville klare å komme oss videre. Ettersom vi ble mer og mer skeptiske, gikk de to for å sjekke igjen, og enda en gang, og først da innså de at joda, ruta gikk der de hadde snudd. Doh. Vi skulle ha sjekka selv. For det var bare lett klyving ned der, skjønner ikke hvordan de hadde konkludert med at det ikke gikk. Jaja. Så var vi på laveste punkt, og videre opp gikk fint.

Fra Veslesmeden skuet vi utover nordryggen. Vi hadde ikke lest noen beskrivelse av denne (har laget en nå), men sett antydninger på at folk hadde gått her. Det var fortsatt et par timer med lys, så vi tok sjansen. Det startet med god blanding av lett ur, grov ur og fjell, og vi kunne følge selve eggen nedover uten problemer. Litt småklyving her og der, men ingenting utsatt eller vanskelig. Men så kom vi til et par hammere nedover, som førte til et hakk der en renne med løsmasser kom opp fra vest. Opp på andre siden av renna så vanskelig ut. Vertikalt og/eller løst. Blæ. Dette hadde ikke vært synlig fra Veslesmeden. Ville vi bli nødt til å gå ned renna? Det så ut som man måtte helt ned i dalen før man kunne gå opp til ryggen igjen. Og kom vi ned i renna herfra, eller måtte vi tilbake først? Vi måtte forsøke, i hvert fall.

Den første hammeren kunne man ha sluppet seg ned, men den neste var flere meter høy. Men Angjerd visste råd. Hun la igjen sekken og gikk på rekognosering, og oppdaget Ambs galleri på østsiden av begge hammerene. Det var litt utsatt, men lett å gå. Og den tredje hammeren ned i selve renna var ikke høyere enn at vi kunne klyve ned. Kult, da var vi i hvert fall så langt. Jeg ble stående og skule opp på hammeren opp videre. Rett nok mange tak i det skivede fjellet, men det var litt overhengende på toppen. Kunne kanskje gå uten sekk? Men før jeg ble frista til å prøve, var allerede Kamillas kamin etablert som normalveien. Den ligger 10 meter nedover renna, var stor og bred, og nå stod Kamilla på toppen. Ved å gå inn i den, og bruke noen små lister til fottak, kom vi oss såpass høyt at vi kunne slenge venstrebeinet opp bak oss på en stor hylle. Deretter flyttet vi gradvis vekten over på det beinet, og etter en haug mikroflytt stod vi på hylla med begge beina. Smøg oss rundt en overhengende klump, tok et høyt steg opp, og så gikk vi inn i kaminen igjen. Derfra var det gode tak opp til toppen, og så var det svært lett fra den tversgående mellom-høye ryggen opp til hovedryggen. Vi var enige om at flyttene nederst i kaminen nok kunne graderes opp på 3-tallet, for de var ganske tekniske. Men man følte seg ikke så veldig utsatt inni der.

Hurra! Nå kunne vi fortsette ryggtraversen vår! Resten av ryggen gikk fint. Fulgte eggen over Austre Smedhamran Sør, og så ble det litt mer hammer-ete det siste stykket mot Nord. Disse var det bare å gå og klyve rundt på vestsiden. Oppe på dagens siste topp var sola i ferd med å gå ned, men det var greit. Det gjenstod bare lett ur ned til stien i dalen. Kom et godt stykke uten hodelykter, godt hjulpet av fullmånen. Stjerneklart og fint. Ingen tåke, slik Yr hadde meldt. Det lå bare små tåkebanker her og der i noen av dalene, og det så ganske flott ut.

Framme ved teltet kvart på elleve. 15 timer på tur. 2,5 mil og 1900 høydemeter.

Søndag: Runde tall på runde hauger

Denne turen trodde vi var mye kortere, så vi sov helt til klokka 7. Jeg husket Rondanes topper som runde grushauger. Det er de jo i stor grad også - men ikke fra alle kanter, hadde jeg nå blitt minnet på. Det gjelder de fire 2000m-toppene i nord også, men denne dagen skulle vi i større grad følge de runde formasjonene. Passet fint, nå som det skulle bli runde tall.

Vi startet med å gå over den evigvarende flya bort til Digerronden. Så opp den evigvarende ura opp til Digerronden. Noen litt bratte og løse partier, men greit nok. Varde! 99! Vi så at mange av de andre toppene var innhyllet i tåke nå. Litt tåke på resten av toppene våre også, men det blåste bort. Vi fortsatte. Nedover i ur, og oppover i ur.

Mot nord blir det bratte stup, så da var det litt mer stas å gå. Midtronden nærmet seg, og vips var vi ved en varde. Men det var en topp til like bortenfor. Hvilken var egentlig høyest? Det rådet litt villfarelse en stakket stund, der vi ville være sikker på at vi ikke feiret på feil topp, men Peakbook-appen slo rast fast at vi var der vi skulle være. 100! Fram med flagg, seigmenn og hurra meg rundt! Her skulle det feires! Vi fant en solfylt grop i le, og Angjerd fant fram kaken hun hadde bakt for anledningen. Veldig god kake! Takk takk!

Angjerd var nå på 98, så det var bare å fortsette. Vi var bortom pf-10-toppen, og så ned litt skikkelig hyllete klyvefjell. Opp igjen på neste pf-10-topp, og så bort på den navnløse toppen. 101 på meg! 99 på Angjerd! Vi døpte den Feiteronden, så den kunne være i godt selskap med Store, Digre og Høge. Så var det laaang nedover-ur, før vi kunne begynne på enda mer oppover-ur. GPS-en sa at vi hadde bomma hardt på både horisontalt og vertikalt estimat. Klokka sa at vi bomma hardt på tidsestimatet. Jaja, fikk mer ut av dagen da! Kan alltids sove ut neste helg. Oppover og oppover.

Plutselig så vi folk, og like etter så vi den digre firkanta varden til Høgronden. Jeg og Kamilla heiet Angjerd entusiastisk inn på oppløpet, med flaggene blafrende. 100! Hurra! Hurra! High-fives og glising! Nå var det Angjerds tur til å feire. De andre folka lurte på hva vi dreiv med, og når de fikk høre var de enige i at vi kunne spise mer kake med god samvittighet. Vi delte ingenting, og koste oss med resten av kaka i sola! Samtidig prøvde jeg å feste sålen på den ene fjellstøvlen, for den syntes tydeligvis at 100 topper var nok, og hang og dingla. Litt ståltråd reddet dagen. Skyene hadde tatt over alle toppene nå, men ikke Høgronden. Perfekt! Var det flaks? Eller hilsen fra været? Hvem vet!

Vi skulle gjerne blitt sittende, men det var en lang vei ned til teltet, og den gikk seg ikke sjæl. Vi kunne følge DNT-stien, så det gikk radig nedover. Likevel tok det tre timer ned til teltet. Underveis mista Angjerd linselokket til kameraet for n-te gang. Det har også blitt gjenfunnet ørten ganger, men denne gangen hadde vi ikke tid til å lete, og det ødela nesten dagen for stakkars Angjerd, som straks la masse planer for å få tak i det igjen senere. Men det trengtes ikke, for når vi pakka om dukket det opp fra inni en jakke. Haha. Det linselokket, det linselokket. Standhaftig liten sak.

Vi endte på 11,5 timer, 23 km og 1850 høydemeter. Mye kortere enn dagen før, lissom. Nesten 4000 høydemeter på en helg til fots, det var nok ny rekord. Stas! Og stas å ha besøkt nesten halvparten av 2000m-toppene. Takk for turene Angjerd, Kamilla og alle andre! Gleder meg til resten!