Folgefonna på langs (01.05.2014)

Fantastisk tur over alle Folgefonnas tre breer. Vi busset til Odda og videre til Jondal onsdag kveld, og hadde bestilt taxi til å ta oss opp til skisenteret. I år hadde senteret åpnet allerede til påske, så veien var brøytet helt opp. Der teltet vi, og var klare til å starte turen neste morgen.

Siden det var 1. mai var trekket åpent, og vi så noen som juksa. Men vi labbet opp hele bakken for egen maskin. Det var varmt, for det var ikke en sky på himmelen! Fra toppen av heisen gikk det faktisk kvistløype helt til topps. Det var flust med rastegroper der oppe, og det er forståelig. Flott utsikt utover Hardangervidda på den ene siden, og utover mot sjø og fjord på den andre.

Vi fortsatte over Svartedalshorga og ned til Midtra Kvitnadalsvatnet. Vi gikk litt for høyt oppe på ryggen, og måtte ned en bratt og ishard kneik, men så etterpå at man kunne kommet seg lettere ned bittelitt lenger nord. Gikk uansett fint. På et tidspunkt skal man inn i en stor renne, og nedover den, men så ut av den igjen til venstre litt nedi der. Vi bar skia noen partier der det var bratt, og det var også smeltet fram mye fjell. Nederste bakken var flott slush!

Utfordringer med midtre fonn
Lunsj ved vannet, men her divergerte våre planer fra det folk flest gjør. Vanligvis går man opp på fjellet og følger det til man kommer ut på sørfonna, men vi ville oppom midtre fonn. På kartet er det en bakke opp som utpeker som som slakest, fra utløpet av Insta Kvitnadalsvatnet. Det er tegnet inn en bekk ned bakken. Det kartet ikke viser er at de nederste 15 høydemeterne er svært bratte. Bakken opp fra innløpet til Midtra er mer jevnt 30 grader. Siden disse bakkene er vestvendte, var de ganske harde. Under forhold med myk snø hadde ikke dette vært noe å skrive om en gang, men for oss ble det en slitsom affære.

Vi valgte å prøve bakken med den bratte starten, siden den deretter var slakest. Starten gikk på skrå oppover, over et fjellparti. Jeg tok av skia, og startet i stedet å sparke meg en rute brattere rett opp, mellom noen fjellpartier. En utglidning der ville være ganske harmløs, med bare snø under meg. Turens franskmann hørte meg forklare resonnementet, men labbet likevel avgårde med ski på beina. Og så skjedde akkurat det jeg ville unngå. Når han kom over fjellpartiet ble snøen hardere, han sklei, klarte ikke stoppe, rulla over fjellet, fløy noen meter og landa i bånn. Heldigvis uskadet! Han lovte å høre på alt jeg sa deretter...

Jeg kom ikke langt før det ble for hardt til å sparke. I stedet gikk jeg ut på fjellet, og vi brukte nå en time eller noe på å klyve, med store sekker med ski på, opp noen titalls høydemetere. Deretter var det riktignok slakere, men fortsatt bratt og hardt nok til å skli. Å gå ned igjen kunne gått, men det hadde vært smårisikabelt. Smårisikabelt kunne det være å fortsette også, for det var litt stegjernføre. Litt kinkig, ikke minst fordi det var i ferd med å bli kveld, så om ikke veldig lenge ville snøen bli panserskare. Jaja, ingen tid å miste da! Med skistav i en hånd og spade i den andre la jeg i vei og sparket forsiktig trinn til den store gullmedalje rundt åtti høydemeter, mens de andre to fulgte etter. Stort sett gikk det greit å sparke, men her og der måtte jeg bruke spaden. Følte ikke at det var utrygt, vi tok oss den tiden vi trengte for å lage gode nok spor. Og vi kom oss opp før det frøs helt til.

Deretter var det bare sjarmøretappen igjen opp til toppen. Det vil si, vi teltet ikke helt på toppen, for den er så flat utsikten er litt begrenset. I stedet hadde vi en fantastisk solnedgang og panorama fjordutsikt mot vest. Neste dag var været minst like fint, og vi gikk opp til toppen før vi fortsatte ned til dalen mellom midtre og søre fonn. Bakkene ned her var bare fine. Det var hardt, men ikke for bratt til å stå på ski.

Opp på sørfonna
Vi fryktet det skulle bli en prøvelse å komme opp på sørfonna også, men det gikk heldigvis greit. Sola hadde allerede gjort sitt, så når det ble for bratt for kortfeller var det bare å marsjere opp til fots. Rett opp brefallet, nord for stupet midt på. Det var forøvrig mye snø, og vi så ikke antydning til bresprekker noe sted på turen.

Vi fortsatte bort til Holmaskjer, og tok lunsjen der. En fantastisk DNT-hytte med nydelig utsikt i alle retninger. Demmedassen har en konkurrent her! Så gikk vi opp på breens høyeste punkt, en topp som glir glatt inn i topplista over lite toppete topper. Men er man fjellnerd, så er man fjellnerd. Deretter bar det ned til Fonnabu. Det er en diger vindgryte langs brekanten, så det må man være obs på hvis man kommer fra øst slik vi gjorde. Opp til hytta er det bratt, og det hadde frosset helt til. Heldigvis var det masse spor å gå i. Vi titta litt rundt på hyttene, før vi gikk for å finne en teltplass i nærheten. Det kom en stor DNT-gruppe, som tok en annen mindre bratt vei opp fra breen, sydfra. Flott, da slapp vi å gå ned den isete brattbakken neste dag!

Nå skya det til, og i løpet av natten snødde det litt. Neste morgen fikk vi en utfordring i det primusen knakk og ble til et bål! Flaks vi ikke hadde gått langt fra Fonnabu... Vi fylte termosene der, og labbet i vei i tåka, opp til det andre toppunktet på sørfonna. Denne dagen var det total whiteout, men vi fulgte et spor fra dagen før som ledet først opp på toppen, og så ned der vi hadde tenkt å gå av breen. Vi kunne følge GPS-en, men greit å ha ''noe" å se på, annet enn skituppene.

Vi fulgte ruten som er tegnet inn som anbefalt rute på kartet. Det gjorde sporene vi fulgte også. Stort sett greit terreng. En lang bratt bakke i starten, men igjen var det ferdige spor å gå i. Å stå på ski ned der var utelukket på det harde føret. Lenger ned ble det mykere, men det ble etter hvert så tung snø at vi bar ski noen bakker der også. Så bar det over ryggen med toppene Rusta og Volarusta. Det er tidvis stupbratt ned på begge sider, men ryggen er diger. Litt skibæring her og der hvor det mangla snø. Vi var nå under skydekket, og det hadde sluttet å snø. I bånn av Volarusta slo vi opp teltet på noe tørr myr langs vannet. Neste dag var franskmannen utålmodig og løp avgårde tidlig på morgenen, mens vi andre to tok det med ro i været som nå var blitt strålende igjen. Vi fikk til og med varmt vann av en hyggelig dame i en liten bu like ved, så slapp vi å spise kald havregrøt. Så var det et par timers gange ned til Rosendal. Det går en sti her ned til veien, tidvis i grov ur, men den er ganske synlig og det er noen varder her og der. Man krysser noen broer, så man må følge stien.

Vi hadde hørt om dette baroniet i Rosendal uten å helt vite hva det var, men var overbevist om at de solgte is! Vi ble derfor SVÆRT skuffet, når vi kom fram og ikke fant noe som helst! Bare masse velfrisert gress. Jaja, vi labbet videre, og etter å ha lett litt etter riktig busstopp, fant vi en kiosk der vi akkurat rakk å kjøpe noen velfortjente is før bussen kom og tok oss tilbake til Oslo.

Knalltur som anbefales varmt!