Motbakkemareritt! (16.06.2011)  

Etter å ha kjørt "halve Island rundt" og forspist oss på pizza i Egilstadir fant vi ut at det kunne være ålreit å bevege seg litt. Det var seint på kveld, men stadig lyst, og Hádegeistindur hadde en forlokkende profil. Vi parkerte langs veien ca 400 høydemeter under toppen og la i vei uten annet mål enn å gå av oss de altfor mange kaloriene vi hadde pådratt oss.

Åke og Arne tok det rolig, mens jeg, Sondre og Øyvind (Mayhassen) hadde litt "dårligere" tid. Vi gikk relativt moderat til å begynne med vi også, men bratta tok jo til ganske så umiddelbart, og etterhvert ble det for tungt å holde praten i gang. Jeg aner ikke hvorfor det ble sånn, men vet likevel at dette er helt normalt blant folk som "liker" motbakker, tempoet ble skrudd opp noen hakk, og ingen av oss tre var villige til å være den som tok initiativet til å roe ned.

Etter ei stund fikk Øyvind ei aldri så lita luke, og den ble nok gravis litt større ettersom høydemetrene ble slukt. Jeg og Sondre pusta og peste side ved side, men etterhvert ble underlaget litt for kronglete langs min linje, så jeg valgte å bli bakerstemann. Det ble enormt med raske og brå bevegelser, og i perioder kunne jeg faktisk ignorere den hivende pusten på grunn av konsentrasjonen som var påkrevet for å holde tritt her i skråninga hvor ingen skritt var helt like. Rask tåspissgange kunne når som helst bli avløst av klyving og kanskje til og med småhopping oppover. Innimellom kasta jeg fortvilte blikk mot toppryggen, men den så ut til å være i ferd med å velte over oss langt der oppe.

"Bare slipp taket, gi nå f... i å holde følge med Sondre, alle vet jo hvor sprek han er! Øyvind M er enda sprekere nå fordi han har trent ekstremt på forhånd, mens Sondre midlertidig har fått en nedtur etter USA, men han er og blir fortsatt 500fjell! Slipp taket, du er sprek nok sjøl om du ikke har en sjanse i havet her og nå!" Jeg tenkte mange sånne smådesperate tanker, men manglende besluttsomhet førte til at jeg aldri fikk bestemt meg helt, og plutselig hadde ryggen kommet betydelig nærmere. Melkesyre er noe dritt, i hver motbakke lurer jeg selvsagt på hensikten med den. Men nå måtte jeg nesten bite tenna sammen, kanskje var det bare 50 høydemetre igjen.

Nærmere og nærmere! Øyvind er alt på ryggen, eller er han allerede ved toppvarden? For en råtass! Stadig er jeg likevel hakk i hæl på Sondre. Men nå begynner han plutselig å jogge!! Det er bare å melde pass, et sted går grensa. Jeg velger å fortsette like innbitt og lar Sondre seile sin egen sjø. I det jeg når ryggen ser jeg Øyvind og Sondre slappe av ved varden. Jeg presser på så de skal slippe å vente altfor lenge. Endelig varden! Fy f... så fantastisk herlig å slappe av igjen! "20 sekunder" sier Sondre med et smil. Helt i orden kamerat, jeg har null problemer med å være god taper, for nå føler jeg meg helt rå. Tenk å holde såpass følge med disse to gutta her... Øyvind roser Øyvind og omvendt.

Etter noen minutter kommer Arne og Åke også til topps. Vi prøver oss litt bortover den smale ryggen for å se om vi finner en høyere topp, men skodda gjør at vi bare roter. Vi satser på at vi nådde toppen.

Nedover går det saktere, spesielt fordi jeg er elendig nedover i bratte bakker. Sondre prater om motbakkeløp, og jeg "jatter" med i skrekkblandet fryd.

Alle er vi strålende fornøyde, og sjøl om det ble mer mas om prestasjon enn fjellnytelse for 3 av oss denne gangen så er det ingen grunn til å reise tvil om vår ekte kjærlighet til fjellet. Jeg har opplevd disse guttas entusiastiske utbrudd over flott natur litt for ofte til å kunne degradere naturgleden deres. Og på grunn av denne formen ble jo Hvannadalshnukur for få dager siden en "fysisk formalitet" hvor vi stort sett kunne nyte naturen!

Takk for ei flott treningsøkt gutter!