Bokstavelig talt sjuk tur til toppen av Sveits! (04.08.2016)
Bestigninger | Dufourspitze (4634moh) | 04.08.2016 |
---|
Drømmen om å kopiere Sondre og Mayhassens kremtur i Alpene i 2011
Det tok ikke lange tida å motivere seg for en ny stor 4k-tur etter at sårene fra den tross alt gedigne Ecrins-suksessen var slikket ferdig. Verken jeg, Morten eller Geir Arne var i tvil om neste mål!
Vond opptakt
Jeg skulle likevel våkne til alarmerende symptomer på hotellet i Bognanco morgenen vi skulle begi oss inn i Sveits. Påfallende mye rar og slitsom svelging… Det skulle vel ikke være…? Hallo, vi er i Italia midtsommers i lavlandet, det kunne da vel ikke spille noen rolle at jeg hadde sovet under et tynt laken og med vinduet oppe??? Joda, følelsen i svelget levnet ingen tvil, dette var luftveissjukdom under anmarsj. Panikk og fornærmelse!!!
Dette måtte bekjempes momentant! Bare tanken på forkjølelse - eller influensa som det som regel utarter til – kombinert med høydesjuke på mitt kommende høyeste fjell siden januar 2013 skremte vettet av meg, spesielt siden jeg ikke er tapper når jeg føler meg uvel. Jeg er ingen Rolf Bae som kunne kjempe fandenivoldsk mot uværet i Trangoveggen mens han samtidig var influensasjuk! Jeg setter enormt stor pris på å være frisk, det er noe av det desidert beste jeg vet om i hele tilværelsen. Å «kjenne at en lever» på grunn av smerte og ubehag er etter mine livsverdier ei svært oppskrytt greie…
Innkjøpsrunda på storsenteret ble for min del preget av salt og c-vitaminbrusetabletter. Ved bilen fant jeg fram ei vannflaske og gurglet saltvann og etterhvert brusetabletter i stor stil og fikk sikkert en del italienere til å måpe pluss Morten og Geir Arne til å le. Jeg lo vel motvillig med, men jeg står den dag i dag fast på at dette var alvor. Nå som jeg har fasiten i hånd er jeg overbevist om at jeg gjorde det rette selv om det ble en svært lidelsesfull stortur…
Etter sivilisasjonens stressende gleder i form av passkontroll på grensa, ompakking i parkeringshuset i Tasch, løping med sekk til togbillettkøen, McDonalds i Zermatt og Gornergratbanen til Rotenboden var vi omsider klare for turen langsetter lia over Gornergletscher, i første omgang. Morten knipsa bilder, blant annet et av meg som jeg stadig oppfatter som svært vellykket. Jeg ser ut som en kul, verdensvant og bekymringsløs fyr med solbriller klar til å leve ut livet som tøffing. I virkeligheten var jeg nervøs og full av selvmedlidenhet, så det er et paradoks at bildet av meg i en sånn situasjon har fått søstera mi til å utbryte «Neimen se på kjekkas og alfahann Øyvind da!»
Morten og Geir Arne var iallfall i godt humør og ved godt mot, og jeg prøvde tross alt å nyte naturen, for det brefylte Monte Rosa-massivet i sol og blå himmel er helt fantastisk å se på fra denne vinkelen. Jeg tenkte litt på rusleturen med Erling i september 2012 da vi satt i området her og beundret nettopp dette synet. Da føltes Dufourspitze uoverkommelig, det var noe som passet bedre for sånne som Sondre og Mayhassen det. Nå var jeg altså del av en gjeng som skulle prøve seg, men jeg var i ferd med å bli sjuk. Skulle jeg dø på vei til 4634 mon tro? Ja jeg overdriver selvsagt litt, det er meninga det…
Etter den vakre vandringa langsetter grønne bratte lier kom vi omsider fram til de første spenningsmomentene på turen. Først ned de to bratte stigene hvor man helst ikke skal miste taket, men disse var for oppvarming å regne sammenligna med den utsatte og stusselige kloppen/brua vi måtte forsere for å komme inn på breen. Den hadde definitivt sett bedre dager, og taustumpen det var mulig å holde i var jaggu ikke rare støtten. Stegjerna måtte dessuten på siden det var blåis umiddelbart etter kloppen. Heldigvis hadde jeg kjøpt nye i Briancon.
Breturen er det vel mindre å skrive om enn så lenge, enkel blåis uten farlige sprekker i umiddelbar nærhet. Langt om lenge var vi ved Monte Rosa Hutte.
Etter at Morten på tysk tok seg av diskusjonen med den strenge bestyrerdama som advarte oss om politihelikoptre som holdt utkikk etter uteliggere endte vi opp med å bestille overnatting på vanlig vis. Men vi kunne vel ta oss til rette og tilberede maten vår utendørs i skjul bak en stor stein syntes vi. Gutta var i humør, men jeg var svært alvorspreget og betenkt. Det synes på et bilde Morten har tatt, jeg sitter og stirrer tankefullt utover landskapet mens Geir Arne ligger og gliser, fornøyd med tilværelsen.
Turen
Ny og enda kortere søvnløs natt. Halsen ikke helt god og en del snufsing attpå, men jeg slapp iallfall unna den ekle og svette varmen fra Refuge des Ecrins. Halv to på natta snublet vi oss i gang uti mørket oppover mot breen.
Jeg hadde mer enn nok med meg sjøl og lot Morten og Geir Arne veksle på med å finne en farbar vei. Så liten jeg følte meg nå! Sist det var såpass må ha vært i Sør Amerika i januar 2013. Jeg kjente på halsondet og den smårennende nesa og forventet en eskalering når som helst. Og natta var mørk og kald, terrenget bustete og breen etter hvert full av skumle sprekker, spesielt siden vi knota med å finne hovedtråkket fra start av. Jeg frøs, var tynt kledd og allerede våt av svette.
Hodelykter nærmet seg og små taulag gikk forbi fra tid til annen. Vi holdt et jevnt og fornuftig sig oppover, men beina mine var i perioder blytunge. Dette er ofte en del av kroppens reaksjon på store høyder, men nå trur jeg det var mest på grunn av helsa. Ecrins var tross alt i boks. Jeg svelget vondt og følte på den ekle nesa full av ukontrollert snørr av laber viskositet, for et lavmål! Og så vanvittig ubeleilig! Jeg var ikke veldig sterk i trua for egen del og var forberedt på å sitte og vente på Morten og Geir Arne store deler av dagen, godt pakket inn i varme klær. Men som vanlig drøyde jeg avgjørelsen i det lengste…
Hvor var det best å rigge seg til da mon tro? Ikke mange steder med le her på breen akkurat. Best å være i taulaget også. I det hele tatt best å unngå å bli sjukere så jeg kunne være med til topps. Hvordan finne en utvei fra spissrotgangen bestående av forkjølelse på ene sida og høydesjuke på den andre? Jeg tydde om ikke annet til en pusterytme lik hvalrossgreia fra Plaza de Mulas for tre og et halvt år siden, og den så ut til å fungere. En liten smerteiling i hodet hadde jeg hatt en stund nå, men tida gikk og den ble ikke verre…
Under en liten pause hvor Geir Arne på oppmuntrende vis la ut om at «det e berre hæælt rått!» begynte jeg å bli mer optimistisk enn noen gang dette døgnet. Morgengry var på vei, fortsatt ikke tid for soloppgang, men tøffe og kjente fjell som Weisshorn, Matterhorn og selve kjempen, Mont Blanc, var godt synlige mot en stort sett skyfri himmel. På nært hold hadde vi Breithorn, var vi under eller over den mon tro? Jeg så fram til det siste og gledet meg til mer dagslys, fjell er alltid flottest når de er tydelige og solbelyste.
Etter en serie bratte snøbakker kom vi opp på den småberyktede snø- og bergryggen som har sine utfordringer. Ingen tvil om den saken, men bare for å ha sagt det med én gang så synes jeg at ryggen på Ecrins var tøffere. Bortsett fra knot med å hale fram karabinslynger og samtidig være full av frykt for å miste de utfor kanten før jeg videresendte de til Morten som ordnet mellomforankringer så gikk det vesentlig bedre enn forrige gang, stegjerna fungerte jo!
Smalt var det imidlertid, såpass at det ved et tilfelle ble en liten kø, for et tomannslag måtte pent vente på at vi ble ferdige med sikringsarbeidet vårt. Jeg hørte at de pratet sammen på et komplett uforståelig språk, men da de endelig fikk passere og Morten spurte hvor de var fra så svarte de Barcelona. «He speeks Spanish!» sa Morten og pekte på meg, og dermed slo de om til spansk fra det som selvsagt hadde vært katalansk og skravla gikk et snaut minutt. Jeg sa at jeg var sjuk og sliten, og fikk oppmuntrende ord fra han ene som til tross for optimisme sa «Estoy jodido!», noe som på godt norsk betyr «Jeg er fucked!» Hvilket betydde at kunne han så kunne selvsagt jeg! Og jeg hadde fortsatt ikke blitt sjukere. Eller merka jeg det kanskje ikke på grunn av konsentrasjon? Eller den lille avstandsforelskelsen til den ikke så rent lite fantastiske Nordend? For en stilig og skarp snøegg altså, skikkelig klassiker!
Langt om lenge sto vi endelig på toppen av selveste Dufour, 4634 meter over havet! Masse skyer i lavlandet på italiensk side, skikkelig bomull, men alle fjell av betydning raget høyt over og koste seg i kanonbra vær, eller kanskje til og med Øyvindvær, for man ser svært langt fra en alpetopp, så langt at det skal godt gjøres at hele horisonten er skyfri. I området Monte Rosa og Zermatt og de franske alper helt til sirkelen ble sluttet via Gran Paradiso var det bare blått. En opplevelse av de helt store dette her, kanskje en av de aller største!
Her oppe var det omsider helt vindstille og sola tok godt på. Gutta satt og solte seg, men jeg var tross alt sjuk og skalv ukontrollert. Bak solbrillene rant tårene nå og da, for nok en gang hadde jeg vist viljestyrke og gjennomført til tross for lidelse og dårlige odds. Da ble det for mye for følelsene når jeg tenkte på en av mine favorittsanger som får meg til å føle meg så truffet med tanke på selve livet. Spørs om virkningen hadde vært den samme om det var mannlig vokalist da. Uansett, naive og klønete Øyvind med nok en fjelltriumf, da er det lov med personlig nasjonalromantikk i beste eller dårligste amerikanske filmklisjestil, spesielt siden ferden hadde vært preget av frykt, motgang og ubehag. Fysisk sett hadde jeg det ikke godt, og forventet en retur full av prøvelser. Men den stilrene og snøkledde utsikten under en blå himmel var så uendelig vakker. Og jeg var så stolt!
Nedoverturen tok selvsagt sin tid. Klyve forsiktig, vente til ny sikring var satt og koble seg ut av mellomforankring. Vente på slakt tau hos bakerste mann. Igjen og igjen. Luft under vingene, bratt og sleip snø under beina…
Under en pause hvor vi både inntok næring og venta på noen somlete russere fant tolitersflaska med Sprite ut at det var en lur ide å sprette opp av sekkelomma og rutsje nedover flanken mot breen langt der nede på Nordend-siden. Her snakket vi kjapt om lyntoghastighet! Selv ikke en kjempesprekk på snøflata var stor nok til å sluke den suicidale flaska. Og jeg som hadde gledet meg til å slurpe innpå. Om ikke annet enda godt det ikke var noen av oss som tok den glissaden…
Det var befriende å bli ferdig med alt sikringsknotet og endelig kunne gå relativt avslappet nedover på bratt snø av fin konsistens. Herlig psykisk å miste høyde! Men jeg kjente at formkurven var nedadgående og var etter hvert nærmest desperat etter en pause nede hvor det flatet ut.
Pausen på det svakt hellende underlaget fikk meg til å miste nok ei flaske, bare en halvliter denne gangen, men på det tydeligvis mer enn glatte nok underlaget skjøt den fart i et ubevoktet øyeblikk, og borte var`n! Uansett hadde jeg nok å drikke og spise, så det var et herlig avbrekk å sitte på sekken og slappe av og sole seg.
Nå mente Morten at tauet ikke lenger var nødvendig, så da ble det ei psykisk greie å rusle på snøstien nedover resten av den utvilsomt svært oppsprukne breen. Turte ikke engang å fantasere om hvor redd jeg hadde vært for noen år siden, men jeg tenkte vel som så at som regel går det bra, og Geir Arne sto ved den potensielt verste snøbrua og ventet på meg. Det gikk selvsagt som det pleier. Forretning som vanlig, sagt på norsk…
Verre var det med helsa. Sola stekte og hodet banket. Ikke bare på grunn av høydesjuke, dette var nok en ekstremt ondartet influensa som godgjorde seg og planla å boltre seg på min bekostning de neste dagene, ja kanskje ukene for den saks skyld. Influensa pleier å ta seg god tid. Halsen verket og nesa rant stadig oftere, snart ingen vits i å snyte seg. Og etter de siste breutfordringene og steinurranglinga ned til Monte Rosa Hutte begynte kvalmen å manifestere seg. Da hodet fant ut at det snart hadde lyst til å eksplodere skjønte jeg at jeg måtte la Morten og Geir Arne seile sin egen sjø over breen og opp til Rotenboden og sivilisasjonen. Nærmere 3 timers marsj burde under normale omstendigheter gått greit, men nå følte jeg meg mer død enn levende, så det var i det hele tatt utfordrende nok å ta seg tid til å bestille overnatting. Sjanglet så ut og ønsket takk for turen og god tur nedover for så å kunne trekke meg tilbake og stupe i seng klar for delirium…
Jeg lå der og led hele kvelden og natta og vekslet mellom å synes synd på meg sjøl og å være megastolt og fornøyd. Spesielt synet av Nordend som nærmeste nabo fra Dufourspitze nektet å slippe taket. Og omsider sovna jeg fra all smerte og surkling og våkna merkelig nok uthvilt neste morgen.
Tilbake til sivilisasjonen
Gadd ikke juble for tidlig, for det er først etter frokost og utover den seine formiddagen at man vet om man er frisk igjen eller fortsatt dårlig. Elendig vær ute også, her var ut på tur aldri sur- og det finnes ikke dårlig vær bare dårlige klær-været på plass. Sarkastisk som jeg kan være tenkte jeg «fint for de som skal prøve seg i dag og hjelpe og trøste for en tur jeg sjøl har i vente…» Normalt liker jeg faktisk drittvær i situasjoner som dette, toppen og triumfen i boks i knallvær dagen før eller noen timer tidligere, da kan det herje så mye det vil uten å kunne frata meg noe som helst, men i sjuk tilstand hadde jeg selvsagt ønsket en håndsrekning fra sola.
Som vanlig er det i grunn lite å berette om et pliktløp tilbake fra en stortur. Jeg grudde meg litt for kloppen ved brekanten, men den gikk helt greit. Og formen ble gradvis bedre oppover og langsetter lia. Merkelig! Jeg var da virkelig helt elendig for bare et halvt døgn siden. Kanskje hadde kuren min virket? Og har de sterkere c-vitamindoser i Italia? I Norge er man jo så skeptisk til alt som er sunt og motstandsdyktig mot sjukdom. Samma det akkurat nå, det var bare så fantastisk å føle seg så å si frisk. Ingen hodepine og ikke noe halsvondt! Så fort har jeg aldri blitt bra igjen før! Jeg kunne tusle bortover i duskregnet og fantasere stolt og fornøyd over gårsdagen. Været innbød ikke til klassiske edelweiss-toner innabords, men hva gjorde vel det? Jeg gledet meg til å slappe av på toget og taste med de der hjemme om nasjonstoppen i Sveits.
Etter mækkærn i Zermatt kom jeg meg på toget til Tasch og ruslet videre langs veien og satte meg i en skråning hvor jeg sikkert ble tatt for å være uteligger. Her kunne jeg vente på Morten og Geir Arne og samtidig skule oppover mot selveste Weisshorn som av og til kom fram fra skodda høyt, høyt der oppe. Jeg hadde akkurat levd ut drømmen min om Dufourspitze, kunne det ha seg sånn at Weisshorn var en av de neste…?
Jeg var iallfall klar for bonustur til topps på Weissmies sammen med gutta neste dag, det hadde jeg ikke trodd for tre kvart døgn siden!
Kommentarer