Mont Blanc - Til topps på Vest-Europas tak! (25.07.2011)

Kart

© Swisstopo

---

Turdata (innmarsj):
1t 40min
775 hm

Turdata (toppdagen):
10t 25min
2000 hm

---

Turdeltakere
Sondre Kvambekk
Øyvind Mathiassen

© Sondre Kvambekk

Tête Rousse-hytta med Aiguille de Bionnassay i bakgrunnen.

Så til slutt, etter å ha måttet droppe alternativ (1) Mont Blanc via en tredagerstravers om Gonella refugi og (2) via Three Monts Traverse fra Aiguille du Midi ble jeg og Øyvind til slutt stående igjen med siste mulighet; Mont Blanc via Goûter ridge (normalruta). Grunnen var dårlig vær og stor skredfare. På kvelden den 25. juli tok vi tramwayen fra Saint-Gervais-les-Bains og opp til Le Nid d`Aigle. Vi følte at det var et eller annet som ikke stemte siden vi ikke så spor av folkemengden som skulle til Mont Blanc i St.-Gervais. I ettertid ser jeg at de fleste tar heisen opp fra Les Houches fremfor å starte i St-Gervais som vi gjorde. Turen opp med tramwayen tar en snau time. Vel framme fulgte vi stien opp mot Refuge de la Tête Rousse. Møtte en del folk som var på vei ned igjen, kjedelig for enkelte som hørte togfløyta gikk av like før de var framme på stasjonen. Vi gikk ganske raskt oppover og møtte etter hvert på nysnøen som gjorde stien temmelig glatt, på kanten til at det var bedre å gå med stegjern her. På hytta hadde vi håpet at det skulle være mulig å fylle på camelbakene, men der tok vi feil. Ingen kraner å finne så vi kjøpte en 5 literskanne til 15 euro, var jo verd det fremfor å smelte snø med brenneren syntes vi. På flaten like bak hytta la vi oss til rette i våre to bivuakker sammen med en mengde andre telt. Plutselig gikk det av et enormt snøskred i nordflanken på Aiguille de Bionnassay. Det er det største skredet jeg noensinne har sett! En påminnelse om at skredfaren nok hadde vært stor om vi skulle gått traversen fra Col du Midi. Etter litt kveldsmat la vi oss til å sove og klokka ble stilt til 01.00, blir nok ikke mye søvn dette...

Da klokka ringte var det både stjerner og måne på himmelen. Perfekt vær! Ingen lys var å se i bakken opp mot Goûter-hytta, skulle vi bli de første startende da? Vi fikk på oss stegjern, sele, isøks og sekk og la i vei oppover. Idet vi startet kom en armada av andre hodelykter etter oss, vi lot dem gå foran og i starten, men etter hvert ble vi utålmodige og sprang forbi i tilfelle de utløste noen steiner på oss. Etter noen hundre meter måtte vi over den beryktede Grand Colouir, en objektiv farlig renne der det stadig vekk kommer steinsprang ovenfra. Det finnes ikke tall på hvor mange dødsulykker som har forekommet her... Heldigvis var vi heldige med at det var temmelig kaldt og en del snø i renna, så vi følte oss ikke særlig utrygge. Jeg gruet meg heller til turen ned denne skråningen på vei tilbake da folkemengdene lenger oppe kunne finne på å løse ut stein... Etter å ha krysset renna går resten av ruta opp langs en rygg. Flere partier bød på tildels eksponerte klyvepassasjer, men her var det montert vaiere man kunne hekte seg innpå om man ville. 700 høydemeter lenger oppe var vi omsider framme ved Aiguille du Goûter, og her fikk vi konstatert at vi IKKE var første lag på vei mot toppen. Foran oss så vi et fakkeltog av hodelykter på vei opp mot Dôme du Goûter, et spesielt syn! Gåstaven min begynte å fuske etter at jeg hadde tatt den sammen, så jeg valgte til slutt å legge den igjen ved Goûter-hytta. Øyvind var solidarisk og lånte bort den ene staven sin til meg, noe knærne mine satte pris på!

© Sondre Kvambekk

På toppen av Mont Blanc, Vest-Europas tak!

Nå var det egentlig bare å gå i jevn fart oppover. Vi valgte å ikke ta på tauet, men oss om det... Oppe på Dôme du Goûter fikk vi øye på majesteten selv; Mont Blanc! Nå kriblet det etter å komme til topps. Dessverre kom det inn flere skysystemer etter hvert som det begynte å lysne, og vips hadde Mont Blanc tatt på seg hatten. Irriterende å ikke få se den sagnomsuste utsikten på vei opp langs Bosses ridge. Bakken opp fra Vallot-bivuakken føltes endeløs i den tåka som var. Enkelte partier var så bratte og smale at isøks hadde vært kjekt. Bena føltes blytunge ut, vannet frøs og vinden var isnende kald. Viktig å dekke til ansiktet for å unngå frostskader! Vi gikk og gikk og omsider, etter 5t 15min fra Tête Rousse nådde vi toppen kl. 07.00. Herlig!

© Sondre Kvambekk

Mont Blanc i tåkedotten sett fra like ved Dôme du Goûter.

© Sondre Kvambekk

Bratthenget ned mot Tête Rousse fra Goûter-hytta. Viktig å utvise stor forsiktighet her, spesielt med tanke på steinsprang.

Planen var å få med seg den italienske nasjonstoppen på Monte Bianco di Cormayeur, men grunnet tunge bein og kjipt vær droppet vi det og gikk heller ned igjen. Det gikk fort ned til Vallot-bivuakken og vi så mange slitne fjes på vei opp. Jeg tok en tur på toalettet på Vallot-bivuakken, og det er det verste stedet jeg har gjort fra meg på! Dritt, søppel og dopapir florerte overalt. Dog stod det et skilt utenfor at dette toalettet er det ingen som har ansvar for å rengjøre... Vi fortsatte ned mot Gôuter-hytta, og nå var været noe bedre. Fikk fin utsikt herfra! I bakken ned mot Tête Rousse gikk vi bare så fort vi kunne ned for å unngå armadaen som kom etter oss. Stor forsiktighet ble vist samtidig som at effektiviteten var høy. Da jeg til slutt skulle krysse Grand Colouir kom det fra intet tre steiner rasende ned som prosjektiler ovenfra. Jeg skvatt til, stoppet, så opp og sprang over. Puh, det gikk bra! Kan tenke meg at det er skummelt her i varme seinsomre. Sommeren 2003 var faktisk Mont Blanc så og si ubestigelig fra alle kanter på grunn av enorm rasfare i Grand Colouir og uforserlige bresprekker langs de andre rutene.

Vi tok over en times pause ved bivuakken, nå hadde vi brukt 8t 30min etter at vi startet i natt. Så spiste vi og drakk litt før vi orket å pakke sammen utstyret og rusle ned igjen til tramwayen. Sov som en stein på togturen ned til bilen, vel vitende om at denne alpeturen hadde blitt en suksess!

Film

Flere bilder