Vinjeronden & Rondslottet (26.09.1997)  

Vinteren var i ferd med å overta i høyfjellet, men jeg hadde allikevel lyst på en siste tur for sesongen til topper over 2000 meter. Rondane pleier ikke å være veldig snørikt, så jeg ville satse på noe der. Hans Petter ville bli med, og med hans sykkelinteresse ville det passe utmerket å sykle inn til Rondvassbu, for å bestige noen topper derfra.

Det var sol fra nesten skyfri himmel da vi parkerte på Spranget. Rondane hadde et dryss med nysnø, som forventet, men det var ikke store mengdene. Sykkelturen til Rondvassbu var en fin oppvarming på morgenen. I strålende solskinn la vi oss ned en liten stund utenfor Rondvassbu bare for nyte tilværelsen og det fine været. Men himmelen skulle ikke være blå så mye lenger. Fra nordvest drev det inn et høyt skylag som etter hvert skulle dekke til sola resten av turen. Synd var det, for i sola var temperaturen fin, men da skydekket kom ble det merkbart at nå var det høst.

Fra Rondvassbu fulgte vi normalruta mot Vinjeronden (2044) og Rondslottet (2178). På Vinjeronden ble det en kort stopp, for nå hadde det skyet over og det var langt kaldere. Vinjeronden Nord (2035) fikk heller ingen lang visitt av oss. Fokus var nok i langt større grad rettet mot kongen av Rondane: Rondslottet (2178).

Siste biten til Rondslottet var langt mer vinterlig enn hva vi hadde hatt til nå. Både i form av mengde nysnø, og temperatur. Ved toppvarden på Rondslottet var det kaldt. En sur vind fra nordvest gjorde at vi måtte oppholde oss i le bak den gedigne varden. Selv om det var bedre i lesiden, bestemte vi oss for å ta en matbit lenger nede. Det ble kun et par bilder med Hans Petters fotoapparat, siden mitt kamera hadde streiket før turen startet. Man ser langt fra Rondslottet, og vi skulle gjerne ha vært lenge på toppen, men denne gangen snudde vi ganske raskt og vendte tilbake til Vinjeronden (2044) igjen. Der var det litt mer behagelig. Bak noen svære steiner litt vest for Vinjeronden tok vi fram matpakke og drikke.

For å slippe å gå nøyaktig samme vei ned, tok vi turen ut til Svartnuten (1840). Da fikk vi en topp til også. Selve toppunktet på Svartnuten var litt stilig, og ble et lite krydder på turen. Etter den gikk vi temmelig rett mot sør og ned den bratte sørsiden til Rondholet. Derfra inn på stien fra Vinjeronden (2044) og ned til Rondvassbu, hvor syklene våre sto og ventet. Selv om vi ikke var helt utslitte etter denne fjellturen, var det nå temmelig deilig å sette seg på syklene og nærmest trille hele veien ned til Spranget parkering.

Dermed var sankingen av 2000-metere dette året avsluttet for min del. 1997 ble et av de beste årene når det gjelder godt og varmt vær, og spennende fjellturer. Det påfølgende året skulle vise seg å bli et av de verre med tanke på finvær. Da måtte vi lete langt mer etter godværsvinduene…