Brennberget & Røvarkula - Lillomarka (29.10.2014)  

Nydelig høstvær denne onsdagen da jeg kjørte opp mot Nittedal fra Oslo. Ved Kjul svingte jeg av Rv 4, og parkerte på den store parkeringsplassen kalt Sagtomta, like vest for Granli. Derfra fulgte jeg først grusveien mot Sørskogen et stykke. Der det går en liten veistump ned til venstre mot Brenne, tar det også av en sti opp i skogen til høyre, som er skiltet til Sørskogen. Den stien fulgte jeg opp til enden av en annen skogsbilvei som kommer fra nord. Etter alt regnet siste ukene, var stien nå delvis en bekk, men med fjellsko var det bare å traske i vei.

I enden av skogsbilveien er det på ny skiltet mot Sørskogen, men nå gikk stien litt for mye sørover. Herfra ble det inn i skogen og fram med GPS'en på mobilen. Brennberget lå ganske rett mot vest, og etter litt vandring oppover og forbi ei myr, gjennom tidvis tett småskog og mer lettgått skogsterreng, dukket siste kulen opp hvor toppen skulle være. Det var en kort, brattere kneik før en rød postkasse dukket opp, og det såkalte bardunsignalet (trestolpen for siktemerker) hengende opp-ned fra et tre. Snodig måte å plassere denne på… Lite utsikt fra selve toppen av Brennberget (441), men noen meter mot vest er det en bratt skrent hvor det åpner seg og man ser langt mer vestover.

For å komme til Røvarkula, måtte jeg gå rett nordover et stykke pga den bratte skrenten vest for Brennberget. På vei ned mot den dype Svenskedalen måtte jeg snu et sted grunnet et lite stup, og kom ned litt lenger nord enn planlagt. Jammen var denne Svenskedalen trang og dyp, men noen svensker så jeg ikke. Med all skogen kan det være litt plundrete å se hvor det er lettest å passere en sånn ulendt liten dal. Opp igjen mot Røvarkula kom jeg inn på en sti som fulgte et par hundre meter, før jeg skar av og gikk siste bakken opp mot toppen. Høy skog her, så det var lett å ta seg fram mellom trærne.

Toppen av Røvarkula (427) var også bevokst av høy granskog, men det var flere stier og tråkk ved toppen. Er tydeligvis noe trafikk der oppe… Høyeste punkt så ut til å være en diger maurtue, men den kan vel ikke defineres som toppen kanskje? I så fall kjedelig for beboerne av tua, som må slite med Peakbookere og andre toppsamlere som MÅ på absolutt høyeste punkt… ;-)

Returen ville jeg gjøre så kort som mulig, så med mobilen i hånda søkte jeg meg ned til Svenskedalen igjen. Der var det tegnet inn en traktorvei, men å følge den var ikke så lett som jeg trodde… Traktorveien var nylig kjørt av noen store doninger, og etter all nedbøren i oktober, var den svært så gjørmete og grisete! Jeg var glad da jeg kom ut på grusveien som går til Sinober uten å grise til fjellskoa så altfor mye. Rask gange nedover nå, og bare få minutter senere var jeg ved bilen igjen. Herlig å kunne lange ordentlig ut igjen etter ferden gjennom stedvis tett skog og søkke våt bakke. Litt kjøligere i lufta nå, men fremdeles skyfri himmel og en meget flott oktoberdag.