Mjølkedalspiggan & Sagi (31.07.2004)  

Tidlig lørdag morgen ankom vi Fondsbu etter overnatting i Vang i Valdres. Vel vitende om at turen vi hadde planlagt kom til å ta hele dagen, var vi 3 stk som la i vei fra Fondsbu kl 0630.

Første del gikk på stien Fondsbu-Olavsbu, til vi var ved nordenden av store Mjølkedalsvatnet. Der forlot vi stien og fulgte nordbredden av vatnet under Storeguts (1968 moh) bratte fjellsider. Lett å ta seg fram der, med passering av noen steinrøyser. Mer stein ville det bli, og et landskap preget av breens herjinger møtte oss ved østenden av Mjølkedalsbreen. Mer løs stein, og plutselig tråkket vi av og til ned i en leireaktig grunn. Vi tok sikte på sørøstryggen som leder opp til toppen på 1987 moh, sørøstre Mjølkedalspigg.

Etter en matpause begynte vi oppstigningen, som er grei hele veien opp. Nederst var det riktignok noe svapartier og noen snøfonner igjen, men ryggen er bred nederst og ikke så veldig bratt. Nærmere toppen smalner den av uten vanskeligheter. På 1987 moh var det flott utsikt mot dagens neste mål: Mjølkedalspiggen og Sagi.

Fra 1987 ruslet vi langs ryggen mot Mjølkedalspiggen (2040 moh), vekselvis på stein og snø. Litt før Mjølkedalspiggen stiger plutselig ryggen bratt til værs. Klyving og litt utsatt noen meter, så lett til bort til toppunktet. Fra Mjølkedalspiggen kunne vi betrakte Sagi, som vi visste hadde et meget utsatt punkt like sør for nordtoppen. Uten sikringsutstyr var vi forberedt på å måtte snu på det punktet. Men først ventet nedstigningen fra Mjølkedalspiggen, som virket meget bratt!

Jeg hadde lest at det var bratt klyving noen meter, men så bratt? Vi forsøkte litt nordover, men hele veien endte det i stup mot breen nordvest for toppen. Vi gikk tilbake mot toppen igjen, hvor vi kløv forsiktig ned noen meter. Nå gjensto ca 5 meter med en bratt hammer, før vi var nede på steinrøysa. Mot venstre (sør) gikk en renne ned med en del trinn. Dette virket å være eneste farbar vei for oss uten tau. Forsiktig kløv/klatret vi ned med ganske tung sekk på ryggen. Den ene som var med, valgte å kaste ned sekken først. Denne passasjen var noe mer ekkel enn jeg hadde ventet egentlig.

Videre mot Sagi først over den lille høydeløse toppen på ca 1950 meter, så ved foten av Sagi på snøfonn som strakte seg litt oppover. Etterhvert i ura og med lett klyving til topps på Sagis sørtopp (2040 moh). Sola hadde kommet og gått, og nå kom den mest. Det så spennende ut bortover Sagi-eggen! Bare det ikke ble for spennende? Vel, nordover gikk det opp og ned og foreløpig veldig enkelt. Etterhvert var 4-felten blitt til 2-felt, og så kom vi dit sikkert mange andre har kommet og fått hetta. Nå var 2-felten blitt til kun ei midtstripe, i tillegg var de første metrene rett opp. Meget luftig og utsatt, og uten sikringsutstyr ville det innebære altfor stor risiko å forsøke. Svapartiene i vestsiden var heller ikke særlig fristende. Et fall ville bare bety en ting!

Dette punktet er gradert 2-3, det samme som søreggen på Urdanostind og søreggen på store Knutsholstind. De to sistnevnte har jeg gått usikret og synes var forholdsvis greie og morsomme på tørt føre. Men her, også helt tørt, var det uaktuelt å prøve. Dette er mer enn grad 2 i hvertfall. En del tak, ja, men du verden så utsatt.

Da ble det omveien! Tilbake til Sagis sørtopp, ned en forferdelig løs steinrøys på sørsiden og langs vestsiden på Sagi til vi var ved enden av det bratte partiet under eggen på Sagi. Hele veien holdt vi ca 1800 moh, og steinrøysa var konstant rasvillig. Nesten 1 km nordvest for nordtoppen på Sagi dreide vi opp på ryggen igjen. Der satte vi igjen sekkene og tok en matbit. Bakken mot nordtoppen ble tung. Rett før nordtoppen kom en fortopp, kalt N-2. Den har nok 10 m i pf. Over denne og lett til nok en topp på 2040 moh. Omveien til nordtoppen hadde tatt 2t og 30min. Nå var det på tide å tenke Olavsbu, og dit var veien fortsatt lang.

Ned en del snøfonner gikk det ganske fort mot vann 1298 moh i Skogadalen. Så forbi vann 1303 moh, hvor vi tok sikte på ryggen nord for oss som vi måtte gå over for å komme til Rauddalen. Bakken opp til ryggens laveste punkt (ca 1550 moh, rett vest for den T-merkede stien som også går over ryggen) ble ekstremt tung for min del. Pausene ble langt hyppigere, og jeg var sjeleglad da vi kunne skli ned på fonner mot Rauddalen. Noen km til på sti, og vi kunne endelig skrive oss inn på Olavsbu 14 timer etter start. En dusj hadde smakt godt, men det ble med isvask i det lille vannet rett nedenfor Olavsbu.