Trollsteinhøer, Gråhøe & Svartholshøe (27.05.2006)  

Etter eaa’s blodslit av en tur i mars i fjor til disse toppene fra Visdalen, hadde jeg bestemt meg for at skulle jeg også ha samme utgangspunkt, måtte all snø ha smeltet bort nedenfor tregrensa. Noe basing i meterdyp sukkersnø fristet ikke spesielt mye. Nå visste jeg at snøen hadde trukket seg godt oppover til et stykke ovenfor tregrensa, og når lørdagen så ut til å bli strålende, var det bare å kjøre på. Riktignok var det meldt overskyende på ettermiddagen og snø til kvelden, men da ville vi være nede igjen uansett.

Start i Visdalen

Lørdag morgen var himmelen knall blå, og litt rim på bilvinduene vitnet om en kjølig natt. Vi parkerte rett før brua som går over elva Smiugjela i Visdalen. Litt før klokken 8 var skiene spent på sekken og motet på topp. Ihvertfall nesten. Jeg var igrunn ganske tvilende til hvordan dette ville gå. Etter en svært innaktiv vinter og vår hvor jeg nesten ikke hadde rørt meg, var jeg mildt sagt spent på om musklene fortsatt var der og om kondisen fortsatt lå i hi. Det var det bare en måte å finne ut av...å traske i vei oppover lia. Vi ble alle fort gjennomvarme i den kjølige morgenen, men det gikk overraskende greit oppover bare farten ble holdt på et folkelig nivå. Vi holdt oss på nordsiden av elva, og der gikk det en liten sti oppover i retning Gokkeroksle. Derfor var det også overraskende lett å ta seg opp lia med skiene spent fast på sekken. Det var faktisk ikke et problem i det hele tatt! Ble ikke mange tørrkvister i hodet der.

Endelig skiføre

Etter en snau time var vi godt over den siste bjørka, og det bar oppover mot Gokkeroksle i lettgått terreng, ennå uten å ha vært i nærheten av snø. På rundt 1400 meter nådde vi de første steinharde snøfonnene, men vi skulle traske til fots ennå et stykke før vi så sammenhengende snø. Det var når vi kom til snøen Hans Petter begynte å slite med gjenglemte solbriller. Med snø og klar sol ville det bli slitsomt. For at han skulle slippe å gå nesten hele turen med øynene nærmest lukket, surret han en superundertøydel rundt ansiktet. Den var såpass tynn at han lett kunne se igjennom og han slapp å myse i flere timer. Hvor godt UV-filter det var, er en annen sak. Og om det så så smart ut dreit vi i. Vi regnet ikke med å møte så mange i disse traktene.

Vi holdt oss litt nedenfor selve Gokkeroksle, men når vi befant oss sør for høyde 1721, la vi på skifeller, spente på skia, og siktet opp mot topp 1914. I sørhellinga under 1721 var det nå så varmt at Hans Petter dristet seg til å kun gå i shortsen, noen meter i hvertfall. Vi var ikke kommet høyt opp mot høyde 1914 før det plutselig begynte å blåse, og da var med ett shorts helt feil antrekk. Det var igrunn skralt med snø på ryggen, men ved å legge ruta litt på nordsiden av ryggen fant vi sammenhengende snø til toppen av 1914.

Paddeflat topp

Ryggen videre var svært avblåst, så vi holdt oss langs skavlene mot stupene i nord. Her oppe var det etterhvert en del tørr nysnø, og opp den siste bakken til 2201 lagde vi 10-15 cm dype skispor. Av og til kom det nå noen vindkuler så snøføyka sto, men himmelen var fortsatt tindrende klar over oss selv om noen lavtrykkskyer begynte å synes i sørvest.

Nærmere 5 timer etter start i Visdalen nådde vi toppvarden på store Trollsteinhøe (2201). Du snakker om flat topp! Det føltes som å stå på et islagt vann. Utsikten var noe begrenset på grunn av den store flata der oppe, men det føltes godt å endelig stå der etter sammenhengende 1400 høydemeter. Og formen var foreløpig overraskende god.

Mot andre høer

Etter noen minutters pause med litt mat og drikke, skulle vi videre mot østre Trollsteinhøe (2090). Men hvor lå den? Den store vidda der oppe gjorde det litt vanskelig å peile inn nøyaktig retning. Det var igrunn bare å labbe mot øst til det begynte å helle nedover, og så dreie til venstre. Østre dukket ganske riktig snart opp. Skiene ble satt igjen i skaret mellom 2201 og 2090. Østre var, som vanlig, temmelig avblåst.

Fra østre Trollsteinhøe måtte vi oppover igjen. Neste topp vi siktet mot var søre Trollsteinhøe (2161), og da fant vi ut at vi måtte opp til ca 2140 moh for å gå klar av stupene ovenfor Trollsteintjønne. Det ga rundt 100 meter med oppoverbakke igjen, og nå begynte motbakkene å svi litt mer. Vi holdt oss godt ovenfor stupene, som var toppet av noen imponerende skavler. På søre Trollsteinhøe ble det mere mat og drikke, for nå begynte ihvertfall jeg å gå litt tom. En og annen vindkule med tilhørende snøføyke kom det også her, men når det var stille var det riktig trivelig på toppen.

Ryggen nedover mot Gråhøe (2154) valgte vi å kjøre med skiene på. Ganske tynt med snø der, og det var ikke til å unngå at det lugget et par ganger. Ingen godfølelse det akkurat. Bakken opp mot 2154 var derimot helt hvit, og her ligger det da også en bre. Men på selve toppen av Gråhøe var det ikke uventet mye stein, og stein skulle vi få føle mer av etterhvert.

Stein gir dårlig glid

Det ante meg at vestflanken på Gråhøe ville være steinete, og ihvertfall bratta ned mot Svartholsglupen. Vestvendt helling gir sjeldent mye snø i dette området. Det ble mange lugg og nestentryn et stykke nedover, før vi dreide mot sør for å ta ned mot Svartholsglupen. I bratta mellom 1900 og 2000 meter vaklet vi nedover i løs ur med ski og staver i armene.

Vel nede i Svartholsglupen ble det en liten pause. Det hadde skyet litt på, men på oss varmet sola veldig, og lettelse i antrekk var påkrevet. Jeg var nå døktig sliten, og lurte litt på hvordan jeg skulle klare å jobbe meg opp de 200 høydemetrene til Svartholshøe (2067). Jeg hivde innpå litt mer Fruktnøtt, mat og drikke. Hans Petter var også rimelig kjørt nå, til han og være. Men vi hadde det ikke travelt, og tok tiden til hjelp.

Per Rune ville gjøre et forsøk på å gå opp på Trollsteinrundhøe (2170) først, og så møte oss på Svartholshøe. Med hans stålkondis regnet jeg med at han fint ville klare det, og kanskje være på Svartholshøe før oss til og med. Men overraskende nok hadde han gitt opp. Fellene hadde begynt å kladde noe grenseløst, og det var grunnen til at jeg og Hans Petter også tidlig satte igjen skiene på vei opp mot Svartholshøe.

Tung motbakke og lett retur

Det er sjelden en bakke har vært så tung som den opp til Svartholshøe (2067). Jeg var fullstendig tom! All saft var vekk i beina, og etter 10-15 meter måtte jeg stoppe opp å hente meg inn igjen. Slik fortsatte det hele bakken opp. Nå fikk jeg svi for manglende trening gjennom vinteren. Høydemåleren på klokka ga meg noen meter i pluss hele tiden, så det gikk da oppover, og omsider dukket det opp en liten varde med en Per Rune bakom. Nå var motbakkene unnagjort, og svææært fornøyde slappet vi av noen minutter.

Vi labbet ned til skiene igjen, og svingte etterhvert ned i Smiugjelholet. Øverst i Smiugjelholet, opp mot Trollsteinrundhøe (2170), hadde det tidligere i vinter gått et enormt snøskred. Nærmest hele fjellsiden hadde rast ut og voldsomme bruddkanter høyt oppe vitnet om at det var store mengder som hadde rast ut.

Fra Smiugjelholet skled vi raskt nedover. Returen ville vi legge på sørsiden av elva Smiugjela, da snøen lå lenger ned mot Visdalen her. Dette nøt vi godt av, og sto på ski til ca 1350 moh. Bilen sto på 810 moh. Vi krysset fingrene for at bjørkeskogen ikke var altfor tett på denne siden heller, og selv om skogen var noe mer tettvokst her, gikk det tålelig greit uten at de grove glosene ble brukt en eneste gang. Etter drøyt 11 timer på tur krysset vi brua over Smiugjela og ankom bilen svært fornøyde. Det var godt å få rørt seg igjen!