Skroppfjell & Hajeråsen - Kongsberg (21.11.2015)  

Ungene skulle på skøytebanen med kona. Skøyter er langt ifra min favoritt når det gjelder uteaktiviteter, så da kunne jeg heller gjøre noe mye mer givende, som f.eks. å rave rundt på skogstopper og samtidig få litt trim.

Det var helt overskyet denne lørdagen, og flere minusgrader, så jeg kledde godt på meg. Jeg hadde plukket ut et par topper helt sør i Buskerud fylke. Først kjørte jeg sørover til Hvittingfoss, og så noen kilometer mot Kongsberg hvor jeg tok av til høyre på veien som går opp til det store vannet Hajeren. Etter at jeg svingte av fra hovedveien, møtte jeg raskt en bom hvor man måtte betale med kort. 60 kroner kostet en passering gjennom bommen. Jeg kjørte oppover Sagdalen, så sørøstover til Uletjernet. På detaljerte kart hadde jeg sett at det skulle være en parkeringslomme ved Uletjernet. Det passet bra, for da var jeg imellom Skroppfjell (527) og Hajeråsen (576).

Veien videre mot Reineseter er sperret med låst bom rett etter parkeringslomma. Denne bommen er også markert på flere kart.

Det var mer nysnø her enn hjemme i Lier. Hele 4 cm målte jeg på flatmark, og det var 3,5 cm mer enn i Lier. Nysnøen gjorde at det var lyst og fint i skogen. Det holder i massevis med snø dette, og gir fine, lyse fotturer på en tid da sola og dagslyset er begrenset.

Jeg gikk for Skroppfjell (527) først. Noen meter på traktorvei i starten, før jeg bushet litt, og så på en annen traktorvei ned til Reineelva. Her balanserte jeg over noen snødekte stokker som lå over en ødelagt bru. Deretter fulgte partiet jeg var mest spent på, nemlig østsiden på Skroppfjell. Her ligger høydekotene veldig tett, og hvis det i tillegg var tett skog, ville det bli tungt oppover. Jeg brukte økonomisk kart på Norgeskart-appen som gir et bedre bilde av brattheten, og fant en rimelig grei vei opp gjennom skogen. Brattest i starten, hvor også skogen var tettest. Noen steile skrenter kunne lett omgås, og halvveis oppe løsnet det mer og mer. Siden det var bratt, fikk jeg også brukbar utsikt mot Hajeråsen (576), som jeg skulle bort på litt senere. På selve toppen av Skroppfjell (527) var det derimot mer begrenset utsikt. Jeg ruslet til et jevnhøyt toppunkt 70 meter lenger mot nord, før jeg tok en 5-minutters pause ved toppvarden. Noe overrasket så jeg noen lette snøfnugg dale ned, og kunne ikke huske at det var meldt i snø i dag…

Ned bratta i østsiden på Skroppfjell (527) fulgte jeg mine egne spor i snøen. Veldig kjekt med et lite lag snø, gitt. Det var lett å se i lyngen hvor jeg hadde gått. Da jeg ankom parkeringen ved Uletjernet hvor bilen min sto, satt det nå et eldre par på en benk der og nøt stillheten mens lette snøfnugg dalte ned. De hadde fyrt opp et lite bål også. Det så riktig idyllisk ut.

Jeg måtte jobbe videre. Var jo bare halvveis, og jeg hadde ikke all verden med tid heller. Nå langet jeg ut på veien mot Reineseter. Der veien svinger brått mot sørøst, hoppet jeg av og inn i en hvit og lett snødekt skog igjen. Jeg forsøkte å gå der skogen virket minst tett, og samtidig følge en rute som unngikk stupbratte skrenter. Det var overraskende mye steinrøys inni skogen her, men jeg kom unna de verste røysene og skrådde oppover mot toppområdet på Hajeråsen (576). Mer løvskog i stigningen her, og mye mer åpent.

Rett før det flatet ut, kom jeg innpå noen andre ferske spor. Først trodde jeg det var menneskespor, men så fort at dette måtte være elg, eller et annet stort dyr. Det var dårlig med avtrykk etter skosåler i sporene, som så ut til å gå mot toppen, men svingte unna like før. Jeg derimot, skulle så absolutt til toppen. Flat og lite spennende, med et toppunkt som var av den mer upresise sorten. En svær stein som lå løst på bakken var aller høyest, men det virket som kartet hadde plassert toppen på noen tuer med lyng like ved. Uansett var det null utsikt, og jeg måtte videre. Så returen ble igangsatt temmelig raskt.

Igjen fulgte jeg mine egne spor nedover, nesten hele veien. Like før jeg nådde veien til Reineseter, fant jeg en gammel traktorvei som var langt lettere å følge nedover, selv om den var delvis gjengrodd. Klokka rakk neste å bli 15 før jeg nådde bilen ved Uletjernet. Da hadde jeg vært på tur rett i underkant av 2 timer. Jeg fikk skiftet til tørt tøy, og fyrte opp varmen i bilen. Utrolig god følelse å sitte i en varm bil mens mørket senker seg etter en sånn senhøstes skogstur. Ute bikket temperaturen mellom 5 og 6 minusgrader, og det snødde lett fremdeles da jeg rullet nedover mot hovedveien.