100+pf Eiker maraton (31.05.2016)

Jeg har tidligere lurt på om det er mulig å ta alle toppene i Øvre Eiker på en tur og da vemundmathiesen (Vemund Mathiesen) sa han også hadde tenkt det samme begynte ballen å rulle. Vemund oppdaget at alle toppene i Nedre Eiker også var i samme høgget, og med det var prosjektet utvidet enda litt til. Planen var egentlig å gjøre et forsøk i midten av Mai, men pga. en bachelorinnleveringer ble den utsatt på ubestemt tid. 29. Mai hadde begge hull i kalenderen før de siste eksamenen før sommeren og dermed ble datoen satt.

Fra før hadde jeg vært på 4 av de 12 toppene vi skulle på. Det er Myrehogget, Sirikjerke, Svartskurdåsen og Hafella. Vemund hadde vært på 5 fra før, Myrehogget, Sirikjerke, Svartskurdåsen, Knivfjellet og Gunhildrudknatten. Dette betyr at mesteparten av toppene var ukjente for oss, så veivalget måtte bli til mens vi gikk. Særlig ukjente var vi i Finnemarka. Her hadde egentlig ingen av oss vært før, så det skulle jo bli spennende.

Planen var i grove trekk å sykle så nærme toppene så mulig og deretter bushe seg opp til toppen med mindre det gikk en sti i nærheten.
På kroppen stilte vi begge i sykkeltøy(sykkelsko, shorts, kort trøye og lang trøye). Det er ikke det beste tøyet å gå i, men det fungerer. I tillegg tror jeg det hadde gått mye unødvendig tid på å skifte klær før og etter hver topp.

Egentlig var planen å bruke sykkelen til pappa på denne turen. Jeg sykler som regel bare landevei og har bare en off road-sykkel jeg fikk når jeg var 12-13. Denne er alt for liten og brukes nå bare rundt om kring i nabolaget. Problemet var at fatter sin sykkel befant seg på reparasjon for tiden. Dermed måtte den andre sykkelen til fatter som er rundt 10 år gammel tørkes støv av. Egentlig ikke en så dårlig sykkel utenom at ikke alle gir fungerer + et helt fryktelig vondt sete, men man tager hvad man haver.

En sekk hver hadde vi også med, den var fylt med mat, powerbanks(til ladning av telefon og GPS), kart og joggesko.
Nista på turen for min del bestod av et brød med over 2000kcal i pålegg, 2 melkesjokoladeplater, 5 bananer, 0,5dl med cola, en pose nøttemix(på deling) og en pose seigmann(på deling). Heldigvis jobber fatter i Mjøndalen så han fikk med seg deler av maten som vi kunne hente når vi passerte senere. Dette gjorde at vi kunne bruke mindre sekker som veide mindre.

På grunn av litt forskjellige hendelser kom jeg meg ikke i seng før kvart på 1 samme natt som vi skulle starte. Med vekkerklokka stilt på kvart på 4 ble det med 3 timer søvn denne natta. Jeg kom meg opp, spiste havregrøt til frokost, pakket det siste i sekken og kom meg bort til Vemund 04.25. Det hadde vært en varm natt og gradestokken viste 15 grader ute, vi skulle i hvert fall ikke fryse i dag. Like etterpå kom han ut og vi begynte å trille med godt mot 04.35.

Første etappe gikk ut til Hakavik. Fra Sundhaugen og ut langs Eikeren er det veldig flott å sykle. Bratte fjellsider ved siden av veien enkelte steder, små bekker, epletrær hele veien og lite trafikk gjør dette til en av mine favorittveier å sykle om sommeren. Nesten helt i enden av veien tok vi opp grusveien som er merket Mastebogen. Dagens første klatring. Brukte nesten 38 minutter opp her før vi syklet inn et stykket ved en traktorvei ved Fisås-Brånavann før vi la fra oss syklene hvor vi skiftet skotøy og starter bushinga opp i bratt terreng til Nesfjell. Det var en kronglete start med en steinrøys som var dekket av mose. Dette gjorde det vanskelig å se hvor det var trygt å tråkke, men vi kom igjennom og etter drøyt 200 høydemeter fra syklene var vi på toppen. Dagens første. Etter en rask logg i toppboka og et raskt bilde var vi på vei ned igjen. Nesten samme veien ned som opp.

Tilbake ved syklene behold vi joggeskoa på fordi neste sykkeletappe til Gunhildrudsetra er såpass kort. Like ved setra fant vi en sti som gikk i riktig retning, men det varte ikke lenge å det ble bushing her også. Etter flere våte partier kom vi til slutt opp. Oppe på toppen var vi innom flere kandidater til mulige toppunkt bare for å være på den sikre siden. Her oppe er det også fin utsikt nordover mot Vestfossen og Hokksund. I tillegg kunne man se mot Sirikjerke, Finnemarka og Holtefjell som vi etter hvert skulle besøke.

Ble litt bekymra på vei ned, for allerede nå begynte jeg å kjenne at det var gnagsår på vei i lyskene. Det ble ikke helt samme veien ned som opp, gikk mer rett sør, men her kom vi inn på en gammel traktorvei som vi fulgte et lite stykke før vi bushet de siste meterne ned til veien og syklene hvor vi fylte flaskene med vann og byttet sko før nedkjøringa.

På sykkelen fulgte vi samme vei som vi kom fra, ut til Sundhaugen og mot Vestfossen hvor vi tok av opp Saasenveien. Det var klart for dagens andre store stigning på sykkel. Nesten 400 seige høydemetre. Etter litt over 50 minutter og 2 små pauser var vi med Sirikjerke parkering. Fram med joggeskoa igjen. På Sirikjerke hadde vi vært før og det var deilig å vite at man ikke trengte å bushe opp her. Fulgte den relativt tørre stien omtrent en kilometer opp før vi sto på toppen. En rask kikk på utsikten som er primært mot nord og vest før nedstigninga startet.

Igjen ble det skobytte før vi trilla noen få meter ned til en bekk hvor vi fylte flaskene på nytt. Nå skulle nedkjøringa til Hagatjern og etter hvert Mjøndalen begynne. Deilig å vite at det er en lang nedkjøring og ikke en klatreetappe som står foran deg. Nedkjøringa gikk fint for seg og rundt 30 minutter senere var vi nede ved jobben til pappa hvor vi satt oss ned i noen få minutter og spiste og hentet resten av maten.

Klokka var nå rundt 12 og vi begynte å kjenne på varmen og finværet som var meldt når vi satte oss på syklene igjen. Nå var neste mål Røysåsen. For å komme hitt syklet vi over gamle brua i Mjøndalen og over til Krokstadelva hvor vi gikk løs på bakkene opp til Årbogen, og her var det bratt. GPS’en viste opp mot 18%.
Framme ved Årbogen tråkka vi videre opp grusveien som går rett nordover for fotballbanen. Denne fulgte vi opp et godt stykke før vi tok til venstre i et kryss ved en skytebane. Her dobbeltsjekka vi kartet og så at vi skulle følge veien enda lenger. Noen tråkk videre oppover kom vi frem til riktig traktorvei og vi la fra oss syklene og fikk byttet sko.
Fra syklene og opp var det først en bekk som måtte krysses, dette hadde naturen selv løst for oss med å blåse over en relativt stor bjørk som fungerte som bro. I tillegg var det andre små trær som hang over som fungerte som rekkverk. Gåturen opp til Røysåsen var egentlig ganske grei, det var ingen sti men terrenget og skogbunnen var åpent og det var enkelt å bevege seg rundt uten å måtte snirkle seg rundt trær hele tiden. På grunn av skogen hadde vi egentlig ikke noe forhåpninger om utsikten på denne toppen. Vi hadde hatt dårlig sikt hele veien opp og forventet ikke det store, men så feil kan man ta. Utsikten her oppe var overaskende bra mot Hokksund, Vestfossen og Ormåsen. Dette var dagens 4 topp og dagens 3. nye topp for min del. Anbefaler å ta turen opp hit.

På vei ned prøvde vi å holde samme vei som på vei opp men endte litt for langt nord, men vi fant ”broa” raskt og kom oss tilbake til syklene. Nå måtte vi rulle ned over 100 høydemeter ned til Årbogen før vi måtte ta igjen det tapte og bryne oss på en stigning som var på rundt 300 høydemetre. Med sola steikende ble dette en hard etappe, men vi kom opp. På veien opp ble det nødvendig med et stopp ved en bekk for å dyppe hodet å kjøle seg ned. Godt og kaldt!
Nesten fremme ved Solbergvannet la vi syklene i grøfta før vi bushet noen hundre meter sørøst til vi kom frem til stien som går opp til Lokkeråsen. Deilig å være tilbake på sti, da kan kroppen og hjernen gå på autopilot. En kort gåtur senere var vi på toppen. Dagens første Nedre-Eiker topp, noen cm til så hadde denne vært kommunetopp, men sånn er det ikke. Litt for mange trær på toppen til å få den gode panoramautsikten, men et hull i skogen mot Drammen gjør at utsikten denne retningen er god.

Videre gikk turen med syklene inn Finnemarka til veien slutta. Her var det litt dårligere standard på veien/stien en vi hadde håpa på. Dette førte til at det ble mye trilling i skogspartiene og der det var vei var det som regel fullt av stokker og greiner etter skogsdrift uten opprydning.

Vi kom omsider frem til høyspentmastene som markerte at det var tid for Rognkleivåsen. Dette ble uten tvil bushing. Jeg skjønner godt at vi ikke fant noe sti opp med tanke på utsikten fra toppunktet. Ikke noe turmål jeg vil anbefale med mindre man er opptatt av statistikk og topplister.

Neste stopp ble i sørvest-enden av Langvannet. Her la vi fra oss syklene å begynte å tusle innover i retning Nedre Eiker høyeste, Trettekollen. Fulgte traktorveien innover et lite stykke før enda et hogstfelt måtte passeres. I dette område av Finnemarka virker det nesten som det ikke er noe annet en hogstfelt, men sånt får man ikke gjort noe med. Vi krangla oss i gjennom diverse rester av trær og greiner og ende opp med levende vertikale trær rundt oss til slutt. Uten noe særlig til stier uten om noen sporadiske dyretråkk kom vi oss opp på toppen av Nedre Eiker. Kommunetopp og topp nummer 7 for dagen. Alle toppene med 100+ i primærfaktor i Nedre Eiker var også fullført(alle 3 for første gang i dag).

Når vi kom tilbake til syklene hadde vi vært på tur i over 14 timer. Med 3 timer søvn natta før kjente jeg at kroppen begynte å bli trøtt og sliten, men nå var vi heldigvis tilbake på vei det gikk an å sykle på, store deler også i slak nedoverbakke uten å tape for mange høydemetre.

Sykkelturen endte øst for Snaukollen/Knivfjellet. Her gikk det to traktorveier og vi startet å gå den vi trodde var riktig. Kort tid begynte den å gå i feil retning og vi sjekka kartet. Det ble klart ganske raskt at dette var dagens første bomtur. Heldigvis på bare 7-10 min, ikke så ille med tanke på at vi nå hadde vært på tur i 15 ½ time.
På riktig vei gikk turen opp Knivfjellet mye enklere. Det var bratt, men det var både sti og blåmerking. Møtte også på enkelte skilt oppover. Snakk om luksus! Toppunktet ble besteget og vi snudde nesten med en gang. Ser nå i ettertid at vi burde gått bort til utkikkspunktet før vi snudde, men det får bli en annen gang.
Nå var neste mål Dypingskollen. Heldigvis var veien hitt også fin å sykle på. Vi parkerte i et kryss vest for kollen og gikk rett på. Ved foten av kollen stanga vi rett inn i en ur. Enkelte steder var det ganske store steiner som det gikk greit å klatre på. Dette ble vår rute opp til et mellomplatå. Neste bratte parti så enda verre ut, men etter litt fundering fant vi en liten kløft med noen klatretak slik at vi fikk kommet oss opp. Videre mot toppen gikk det i slak motbakke før vi nådde toppen, og med det så hadde jeg vært på alle toppene i Øvre Eiker med primærfaktor over 100 meter. Vil si dette også er en typisk statestikktopp. For andre som vil opp hitt anbefaler jeg å finne en annen rute opp enn det vi tok med mindre man vil klatre litt.
På vei ned igjen så vi at sole straks var nede. Sola var også utrolig rød der den skinte imellom alle trærne. Et vakkert skue.

Vi var nå endelig ferdig med Finnemarka. Mange skryter over dette område, men for min del sitter jeg igjen med nesten bare minner om dårlig rydda hogstfelt. Jeg får nok komme tilbake en annen gang med litt bedre tid å gi det en sjanse til.
Nå gikk trilleturen ned Melumveien til Åmot sentrum. Her fortsatte vi ned korketrekkeren og opp Kongshaug hvor vi fulgte veien sørover. Etter et lite stykke tok vi av vestover mot Bingen og så opp Bråkedalsveien(bomvei). Dette var turens siste skikkelige klatring på sykkel(heldigvis). Det var nå mørkt og vi var bra slitne. Heldigvis gikk tia fort for min del. Det ble en liten pause opp denne bakken. Vemund dro også opp en pose seigmann fra sekken som han hadde ruga på siden Mjøndalen. Ble raskt gooood stemning. Artig å tenke på hvor mye slike små ting gjør med humøret på sånne turer som det her.
Etter å ha kommet på toppen tok vi av på veien som skiller Hafella og resten av Holtefjell.
Like ved ei myr begynte vi på turen opp til Hafella. Jeg har hørt noe om en sti som går opp til toppen, men har aldri funnet den. Har egentlig ikke prøvd å finne den enda heller. Den hadde i hvert fall gjort turen ganske mye enklere. Det var i hvertfall umulig å se noe sti på denne tiden av døgnet. Så da ble det sånn det pleier å bli, bushing og klatring til toppen. Jeg kjente på kroppen at det begynte å ta på. Ikke musklene i beina, de var overaskende bra, men kroppen generelt. Følte pulsen var mye høyere en det den pleier å være på samme intensitet og at jeg brukte mye lenger tid på å falle i puls. Det var også litt sketchy å gå opp i så bratt og sleipt terreng når man ikke kunne se skikkelig pga. mørket. Det var derfor ekstra deilig å komme opp. Hafella leverte igjen en fantastisk utsikt, nå i nattemørket. Til å være en liten østlandstopp er dette en av mine favorittopper.

Vemund fikk også fullført Øvre Eiker 100+ primærfaktor lista med denne toppen.
Dette ble turens lengste toppstopp, vi satt her oppe i nattevarmen og kikket ut mot Åmot, Geithus og Vikersund i 15-20 minutter før vi startet på veien ned. Ned som opp var det litt sketchy å gå. Sleipt og bratt. Vi brukte en del tid på å komme ned til syklene.
Vi hadde to topper igjen, en av de med 5-6 kilometer å gå en vei. Begge halta og klarte ikke lenger å gå skikkelig på grunn av gnagsår og blemmer, ikke bare på føttene. Jeg klarte heller ikke lenger å sitte på setet pga. sår i baken. Ikke fordi jeg ikke er vandt til å sykle, men fordi det setet på sykkelen var helt katastrofe. Jeg viste jeg kom til å angre om noen dager når de verste smertene var glemt, men jeg hadde ikke noe valg. Det gjorde så jævlig vondt, jeg måtte si det til Vemund. Vi hadde vært på tur i snart 23 timer da jeg spurte hva han tenkte framover. Det kom som en lettelse da han sa han også vurderte å gi seg. Da ble jeg i hvert fall ikke synderen. Vi tok et valg sammen om å gi oss, og det føltes helt riktig å gi seg. Tur skal være gøy, det kan være hardt som bare det, men det skal fortsatt være gøy. Når man ikke lenger klarer å gå eller sitte er det ikke lenger gøy.

De siste 20 minuttene på vei hjem er de lengste minuttene i hele mitt liv. Det føltes som flere timer. Det har aldri vært så godt å se huset sitt som det det var da. Inn, av med klæra for å sjekke tilstanden på såra, jadda, to svære åpne sår på begge skinkene, ikke rart det gjort så vondt. Lyskene var ikke så ille heldigvis. Rett i dusjen og rett i seng. Sovna halv 4 og våknet halv 2. Reiste meg opp fra senga og holdt på å tryne med en gang. Hovne føtter, i tillegg kjentes det helt unormalt å gå på beina, kjente nesten ingenting under beina. 2 dager senere når jeg skriver det her kjennes det fortsatt litt rart ut, men det kommer seg.

Favorittoppene på denne turen må bli Hafella og Røysåsen. Fantastisk utsikt fra begge.

Starttidspunkt	31.05.2016 04:35 (UTC+01:00 ST)
Sluttidspunkt	01.06.2016 03:22 (UTC+01:00 ST)
Totaltid	22t 47min
Bevegelsestid	20t 13min
Pausetid	2t 34min
Snittfart totalt	7,2km/t
Snittfart bevegelsestid	8,1km/t
Distanse	163,6km
Høydemeter	4957m