Endelig tilbake over 2000 meter - og møte med moskus! (21.07.2016)  

Etter gårsdagens flotte tur til Midtre Sølen hadde jeg sett at Yr hadde brukbare meldinger for Dovre, og ringte sporenstreks til Snøheim og fikk overnattingsplass; dessverre var det ledig bare en natt. Forsøkte også å få guide til Snøhettatraversen, men fikk ikke svar på oppringning og heller ikke respons på telefonsvarer(før jeg var tilbake fra Snøheim...) Etter rask frokost på Alvdal Taverna ditto kjøring til Hjerkinn, og nådde første shuttelbuss med god(nok) margin. Flere møter med moskus langs veien opp til Snøheim, noe flere utenlandske passasjerer uttrykte høylydt begeistring over. Siden jeg var alene ville jeg gå for Storstygge-Svånåtinden og evt Nørdre Svånåtinden i dag, og hvem vet; kanskje noko attåt... Etter registrering på Snøheim begynte jeg å gå vestover stien mot Svånådalen, og kjente raskt at dette ikke var dagen rent formmessig; følte meg skikkelig tung i kroppen.Skiftende vær, frisk vind fra sørvestlig retning. Krysset Svoni ca 100 m fra utløpet fra nederste vannet, tørrskodd.

Tok en matpause ved den bratte starten på østryggen opp mot Storstygge, i håp om mere energi, det siste kun med måtelig effekt. Meget kraftig vind oppover den brede ryggen, anslagsvis liten kuling. Siste bratte delen av østryggen så steil og bratt ut nedenfra, regnet med at den ville være lettere å bestige enn det så ut herfra.

På vel 1900 meter begynte jeg så på den bratte delen av østeggen, og iht. råd bl.a i Knut Sverres turrapport holdt jeg meg nærme eggen; avvek max 20-30 meter fra denne. Det var overraskende enkelt oppover, i verste fall stedvis lett klyving, tørt og fint og vinden som hadde vært plagsom lenger nede var spakere her oppe.

Toppen kom brått på; den lå mindre enn hundre meter inne på platået idet jeg bikket over kanten på topplatået. Skyene som hadde skjult toppen mesteparten av formiddagen var nå borte og utsikten var upåklagelig. Mattheten satt fortsatt i kroppen og det så langt ut ned til Nørdre Svånåtinden og jeg tenkte som så at jeg tar den en annen gang i samband med travers av hele ryggen ut til Store Langvasstinden, og satser i stedet på rolig retur til Snøheim med full middag.

Veldig greit ned toppeggen, og videre nedover den lange steinrøysa på den brede nedre del av østryggen ble været bedre og bedre.

Etter kryssing av Svoni la jeg meg ned på en grasbakke og sovnet i solen; muligens en type (in)aktivitet som ikke er helt å anbefale i disse trakter, for da jeg satte meg i bevegelse igjen etter ettermiddagsluren og var ca halvannen kilometer fra Snøheim, gikk jeg rett på en flokk med moskus, rett nedenfor stien på et snøfelt. Jeg avvek stien og listet meg på oppsiden av denne og holdt god avstand, regnet med at de to kalvene i flokken ikke ville gjøre moskusfeet mindre territorielle og aggressive for nærgående tobeinte potensielle predatorer. Å møte disse store fremmedartede dyrene i det fri var skikkelig Bonus! Verten på Snøheim ble dog ikke imponert, han hadde hatt moskus tett inntil husene samme dag..