Bilbasert, bynær peakbagging (30.08.2016)  

(Denne turen er et utslag av Peakbook)

I dag lot jeg meg inspirere av Ola Hovdenak og Nils Nielsens bestigning av de 7 "fjellkongetoppene" i løpet av en en tur, og bestemte meg for å benytte samme teknikk som dem for å sanke inn en del lokale Ålesunds-favoritter som (grunnet toppenes karakter?) har fått stått urørt de første 6 årene jeg har bodd her. Hva har så våre to turer til felles, vil nok enkelte spørre seg? Svaret er mer overordnet at vi alle tre var på tur til punkter på et kart som er høyere enn de omkringliggende punktene, og mer spesielt at vi brukte bil på deler av ruta (noen mer enn andre kan det kanskje hevdes).

Som seg hør og bør på en slik ekspedisjon, hadde jeg med meg følge på deler av turen. Dette bestod i dag av Oda og Ylva. De falt pladask for ideen da jeg, under middagen klokka 1915 samme kveld, satte de inn i den nyutklekkede planen som var unnfanget 15 minutter tidligere da jeg, som det siste jeg gjorde før jeg gikk fra jobb, logget på den nyopprettede Peakbook-kontoen min, noterte meg at det fortsatt er et par ubesøkte topper på Sunnmøre, og at været (og klokka) tilsa at fokus i dag måtte ligge på noe ikke alt for høyt og bynært. Særlig toppenes høyde fikk jeg inntrykk av at appellerte til turfølget.

Oda og Ylva hang med på de første fire toppene på Hessa og Aspøya.

Da hadde været blitt såpass friskt at de ba om å bli satt av hjemme før turen for min del gikk videre til Ellingsøya. En annen indirekte årsak til at de ga seg kan også være at de ikke har egen profil på Peakbook, og derfor mangler den maniske tilnærmingen til å sjekke av punkter på kartet som noen tidligere har markert med en nål, ikke vet jeg.

På Ellingsøya fikk jeg igjen for den noe knappe planleggingen av turen. Da jeg nådde topp nr. 1 var det blitt såpass mørkt at jeg bestemte meg for å skru på hodelykta. Den var tom for strøm, noe som i og for seg kanskje ikke var så rart siden den ikke hadde vært i bruk siden i vinter. Det ble derfor løping i mørket på klissvåt og sleip sti. Flaks var det da at turfølget hadde lagt igjen sin lykt i bilen slik at jeg hadde lys på de tre siste toppene jeg skulle innom på Uksenøya.

Som de fleste andre som har gjennomført mer eller mindre historiske link-ups, holder jeg det åpent for at turen kan la seg repetere av andre, og sågar på kortere tid. Det bør blant annet være rom for å hente inn sekunder ved å, i enda større grad enn meg, ignorere byens 50-soner, ved å la pølsefingrene gjøre raskere googlesøk på hvor de ulike stiene til de ulike toppene begynner mellom hver tur (som for min del foregikk på en våt og lite responsiv touch-screen), og for ikke å snakke om ved å droppe enkelte av mine veivalg (her ligger det en implisitt advarsel om ikke å følge GPS-trackingen min slavisk, hvis noen ikke skjønte det).