Klomshue, mitt barndoms Mount Everest.

Fra jeg var en liten gutt i 6-7 års-alderen tidlig på 60-tallet var det Klomshue som var det høyeste berget jeg fikk oppleve på nært hold. Vi hadde hytte nede på Tyristrand, men fikk etterhvert leid en gammel seterbu av Løvenskiold på Ask gods. Plassen var Skaug, en mils vei inn i Holleia, Asbjørnsen og Moes eventyrrike.Dette var midt i blinken for oss, et tidligere krypinn for tømmerhoggere, uten vann og strøm, spartansk utstyrt med fire køyesenger i ene enden, peis midt på veggen og et enslig vindu mot sør. Noen meter lengre ned på setervollen holdt Johannes Kauserud til, hver morgen dro han ut med hesten for å hogge tømmer, vi småguttene syntes han var utgammel, men han var nok ikke mer enn rundt 60 år. Om ettermiddagen lå han i køya med beina i vinduskarmen, men påsto at han aldri sov.
Når vi sto på setervollen raget Klomshue med sine vel 600 meter rett til værs som et uoppnåelig mål, men med lopper i blodet gikk det ikke lenge før jeg og min yngre bror la i vei over Langdalsbekken, over en knaus vi kalte lille Klomshue, 377 meter høy, ned i et lite skar, deretter kravlet vi direkte opp den stupbratte fjellsiden til toppen. Der sto en merkelig krokete furu som så ut som om den hadde vært gjennom tusen stormer, og derfra så vi rett ned i taket på tømmerkoia, over mot Breiliflaka på Modumsiden og de forrevne skrentene mot Skaret og Sollihøgda. Gjennom årene gikk vi utallige turer med utgangspunkt Skaug, ned til hytta på Fegri, fra Tyristrand til Skaug, den klassiske ruta var fra Klavåsen til Korset, videre til vannene Aklangen, Engelen og Skjærsjøen, og så under Bjørnehøgda og ned til Skogstjern. Jeg har nok vært på Klomshue mer enn femti ganger, fra alle kanter, sist rundt 2012 da jeg kjørte opp til Lutevollen og gikk det korte stykket derfra. Det har jo grodd atskillig igjen de siste 50 åra, men furua er der fremdeles, likeså multemyra rett ved med de store multene, så den magiske følelsen fra barndommen er stadig til stede...