Tilhengaren (1025moh) i Skjækerfjella (22.03.2014)  

Ja så bar det til Skjækerfjella for å finne djupsnøen. Hva skal man si. 8-10 år uten å gå på ski, så legger man ut på en tur på tilsammen 4 mil på 2 daga.
Forsvaret er vel at man ikke vet hva man sier ja til.
Uansett, en flott lørdags morgen ankom vi Lustadvatnet og parkeringa der. Ca 8,5 km til Setertjønnhytta, men etter kun noen få km kom det forhatte stikket i den ene hælen. Forbaska, hadde glemt at kombinasjonen, nye skisko, tung opppakking ikke var verdens beste når det kom til gnagsår. Hadde prøvegått 14 km uten bagasje, noe som var en klassisk nybegynner feil.
Too leit, skaden var skjedd og selv 2 compeed kunne vel ikke redde dette. Det var bare å bite tenna sammen og gå å lide i stillhet. Men siden kona var med ble det et og annet AU.
(Man trengte da litt oppmerksomhet i ny og ne.)
Endelig fremme ved hytta, Turte ikke kikke på gnagsåret, slikt ville man bare bli avsporet av. Så etter en liten rast, dro vi videre over Skjækervatnet og opp til Tilhengaren.
Hadde med kona og en stødig fjellvant kar som var hiva til å smøre ski. Trengte ikke å bruke nyinnkjøpte feller, da han traff på smøringa si. På toppen kom vi oss fordi vi la igjen ski og sekker bak ei snøfonn ca 50 høydemeter under toppen og hadde på oss skikkelige brodder.
Grunnen til det, var en noe kuppert (les:veldig bratt) og isete siste etappe, pluss noe vi på Fosen (Trøndelagskysten) kaller Bustint vær (Ufyselig vær) da vinden tiltok slik at vi nøt utsikten altfor kort desverre. Men sånn er det, det blåser på toppene.

Hadde en aning om at nedturen kom til å bli tøff allerede på oppoverturen. Skare, stein og is blandet med snøfonner innimellom og noen dype sådanne, ga meg en tiltagende uro som viste seg å holde stikk. Kan du ikke på flatmark, er det vel liten grunn til å tro at kunnskapen øker proposjonalt med høyden man er i. Overmot og toskeskap derimot, har en slik tendens så det ut til.
Vinden tiltok mens vi var på vei mot toppen, slik at sikten på tur ned var noe skiftende.
Men ned kom vi da på et siksakvis, selv kona på vanlige langrennski, klarte dette uten nevneverdige problemer. Og de noen og 20 kjappe tekniske pausene mine tildels dypt nede i snøen forbigår vi i stillhet.
Det som ikke er på teip, har ikke skjedd sier hukommelsen min til meg. Han er grei slik, minnebanken min.
Vi ankom hytta (i mitt tilfelle veeldig redusert) like etter mørkets frembrudd og da hadde vi tilbakelagt 19,5 kilometer (tilsammen med de første 8,5 skulle det bli respektable 28 km.)
Og det var akkurat tidsnok til verdens best øl til kokkens egen Ungarske Gulasj med påfølgende kaffeknert/dram. Følte at den satt som fortjent.
Den fjerde mila tok vi tilbake til parkeringa dagen etter. Merkelig nok uten å være altfor maroder.
Hjalp veldig godt at en samaritan, fra Vår Frue Kirke i Trondheim som ankom hytta samme dag, forbarmet seg over en stakkar med Stoort (sikkert verdens største gnagsår!) da han kunne tilføre 2 stk veldig kjærkommen Compeed til å dekke det værste. Hjalp overraskende bra. TAKK sier jeg.
Og takk til mine turkamerater som holdt ut med en førstereisgutt på skitur i fjellet.