Min verste toppbestigning! (10.08.2014)

Bomtur til Gautefall

Planen var å ta et par topper i Gautefall denne søndagen med utgangspunktet fra Rytterspranget. Deretter Vikheia (Sandvikheia) nede i Bostrak. Jeg kom meg ikke så alt for tidlig av sted, men håpet å komme greit overrens med været, det var i hvert fall meldt en forholdsvis god hviledag fra regnet som har sust gjennom Telemark i det siste. På denne kanter så værmeldinga grei ut i hvert fall fram til kvelden, og siden jeg hadde ekstrem lyst på en tur denne dagen, tok jeg en sjanse. Ut over Drangedal snøret skyene seg sammen, men ikke videre faretruende, men opp mot Gautefallheia ble det mørkt, og i det samme jeg kom opp til Rytterspranget, møtte jeg en vegg av regn drivende mot meg. Dette ble bare håpløst, så jeg gjorde vendereis til Bostrak og Vikheia i håp om å komme klar regn og blest. Vikheia ble en fin opplevelse og her nede ble jeg utenfor regnesonen, fikk til og med gløtt av sol bak lettere skylag. Fin merket sti og trimbok på toppen. Turlengde rundt 5 kilometer.

Rønnomnibben - en ille tur
Fra Vikheia så jeg at skyforholdene hadde lysnet opp mot Gautefall, så lurte litt på om jeg skulle kjøre opp igjen, men la det fra meg og begynte å tenke på Rønnomnibben. Hadde ikke forbredt denne toppen på noe måte, så viste lite om stedet, men hadde grei skuring på hvor utgangspunktet fra sør skulle starte, men ikke mye mer. Stien som skulle gå her misset jeg i starten, men fant den igjen lengre oppe. Det er frodig her, så den lille stien var ikke alltid lett å følge i den høye undervegetasjonen. Klokka hadde allerede blitt 16.30 da jeg startet turen. Forsto raskt at dette ble en langt mer langtekkelig tur en antatt, og da jeg et stykke før Måna så regnet komme, ble det hele nokså kjedlig. Det regnet ikke så mye i starten, men skyene lå tette. Oppe på toppområdet tiltok regnet ytterligere. Var faktisk ikke forbred på det kuperte terrenget her oppe - de dype dalsøkka på langs av toppflata, så det virket litt ekstremt i starten siden jeg ikke helt var inntakt med stien, men toppflata er smal så det gikk greit å søke opp nedgangene. Var allerede rukket å bli våt og humøret var ikke av beste sort, og særlig ikke av synet av terrenget, og de våte, glatte berga. Utsikten var også begredelig. Men jeg kom meg framover og fant fram til stien for det meste. Rett før den siste klatrebiten opp kløfta i sørveggen begynte det å regne ekstremt. Klatreprosessen gikk greit, men måtte være forsiktig på berga rundt varden, her var det lett å gli. Under normale forhold, med sol, utsikt og tørre svaberg, er det nok helt supert her oppe, men nå var det bare å gjøre kort prosess, få tatt et par bilder og returnere fort som fy. Så fram til å komme gjennom kløftene og komme ned på stø kurs i skauen igjen. Var gjennomblaut til livet og fjellstøvlene surklet. Klarte faktisk å vrikke ankelen her oppe også. Var nede ved bilen igjen 21.30, så brukte totalt 5 timer på turen.