Bestigning av Ågottind 1945 (02.08.1945)

Bestigning av Ågottind ved Eikesdalsvannet 1945

Av Hans B Nustad

Sommeren 1942 ferierte jeg med venner på en hytte ved Lesjaskogvannet. Etter noen dager la jeg i vei mot hjembyen Molde. Jeg valgte å gå til fots over fjellet fra Lesjaskog til Eikesdalen. Jeg var ukjent og det tok meg noe tid å finne en vei ned fra fjellet, men jeg kom omsider frem til en gård helt øverst i Eikesdalen (Finset), der jeg overnattet.

Neste dag gikk jeg ned Eikesdalen til Eikesdalsvannet. Her tok jeg dampfergen i gnistrende sol og med mektig natur på alle kanter. På impuls hoppet jeg av på stenbryggen ved Øvre Vike, en liten ensom gård (Hasselbo) ved det isgrønne vannet under Ågottinds mektige nut og med Mardalsfossen som en loddrett hvit strek ned fjellet på andre siden. Jeg ba om å få overnatte på låven og ble et par dager hos familien Vedal...

Sommeren 1945 var jeg nettopp kommet tilbake til Norge etter å ha sittet i konsentrasjonsleir i Tyskland. Under fangenskapet trakk jeg ofte frem minnene fra Eikesdalen når ting var som mørkest. Derfor sto Eikesdalen høyt på listen denne første fredssommeren. I månedsskiftet juli-august var jeg endelig tilbake ved familien Vedals lille gård under Ågottind.

Jeg ble fortalt at den utilgjengelige Ågottind ifølge lokalbefolkningen var en omskriving av Ogottind; altså Ugått-tind. Far sjøl i huset, Paul Vedal, hadde selv aldri vært der, men mente at det vel kunne la seg gjøre.

Tidlig en skyfri augustmorgen la jeg i vei opp lia mot Ågottind sammen med Paul Vedal og Pauls 13 år gamle sønn Hans Vedal. Mat og drikke bar jeg i en gammel ryggsekk med bæremeis. På bena hadde jeg slitte beksømstøvler med skobesparere. De var de eneste støvlene jeg hadde, men jernbeslagene viste seg å være såpeglatte på stenunderlaget.

Paul ledet vei opp gjennom krattskogen til venstre for fossen som falt ned fra skaret. Etter en strabasiøs tur gjennom krattskogen gikk vi løs på stenura opp mot sadelen. Bratte partier med løs sten ble et utfordring med jernbeslåtte sko. Endelig kom vi opp på sadelen og balanserte mot toppen på en egg som bare var en meter bred, ofte smalere, og med løse stener som utfordret balansen. På dette partiet kom hverken skobesparere eller en vinglende ryggsekk til sin rett, tvert imot. Vi nærmest krabbet meter for meter langs eggen mot toppen.
Vi kom til et trinn som virket uoverstigelig. Paul Vedal kom seg opp etter en stund og la seg på magen. Jeg (StoreHans) løftet 13-åringen (LilleHans) opp på skuldrene, slik at pappa Paul kunne trekke guttungen opp “Hansetrinnet”. Jeg fulgte med mye strev etter, og dermed lå toppen foran oss.

Det siste partiet opp mot toppen var luftig og styggbratt. Endelig opp kunne vi sette oss ned på toppen (1526 moh), som er så liten at vi alle satt med bena utfor kanten på hver vår side, 1506 m over Eikesdalsvannet. (Eikesdalsvannet ligger på 20 moh).

På toppen hadde noen gjort et forsøk på å bygge en liten varde. Her lå et slags syltetøyglass med en liste over syv tidligere toppbestigere. De første navnene på lista var kjente engelske klatrenavn. Vi la et par stener på varden og skrev oss opp som nummer 8, 9 og 10.

Vi satt en halvtime og nøt utsikten og kjente på følelsen av å være i så lite selskap: Vi var tre av bare ti personer som hadde satt sin fot her.
Nedstigningen gikk på baksiden og var om mulig enda nifsere med flere nære-på-opplevelser.
Tidlig på ettermiddagen var vi igjen nede ved Eikesdalsvannet.

Hans Brodtkorb Nustad

''– ‘ta her er’kje klatring, det er berre kliving!” Uttalt av Paul Vedal da jeg på det nifseste partiet uttrykte at jeg syntes dette var heftig fjellklatring"