Bukkehøe (18.05.2014)

Sesongens kanskje siste skitur skulle vise seg å ikke bli noen lett søndagstur.

Dagen etter søttende mai var allerede noen uker i forveien satt av til topptur, og Bukkehøe var utpekt som det mest spennende målet (med tilhørende topper om været og formen tilsa det). Noen ringerunder på nasjonaldagen og de siste forberedelser og planer ble lagt. Det var meldt noe vind og Kalle (waaktaar) var usikker på om Leirdalen virkelig var det gunstigste turvalget. Per Ivar mente det ville gå helt i orden og Anders hadde sagt dagen i forveien at han kanskje heller ville på Valdresflye. Vi avtalte å møtes på YX i Vågå og ta en endelig avgjørelse søndags morgen.

Søndags morgen meldte Kalle fra at han følte seg klein og ikke kom til å stille. Anders skulle imidlertid være gira på tur. Jeg hadde parkert bilen i sveaholen (for å kunne nyte et par glass vin i casa waaktaar-kahrs; det var jo tross alt nasjonaldagen) og måtte således utsette avreisetidspunktet for å kunne hente bilen. Per Ivar ble varslet og møtetidspunkt satt til kl. halv ni, en time senere enn planlagt.

I mellomtiden hadde Kalle på mystisk vis fått piffen tilbake og sto turklar og ventet på bensinstasjonen. Anders hadde nok en finger med i spillet og klart å overtale ham til å bli med likevel. En hodepinetablett kan også ha gjort sitt.
Endelig avgjørelse ble tatt og vi valgte å gå for det opprinnelige turmålet: Bukkehøe i Leirdalen. Per Ivar hadde med seg sønnen sin og pakket utstyret over i min bil. Rundt kl. ti (?) var vi klare til å gå fra Geitsætre.

Turen startet i friskt tempo langs Ytre Illåe og deretter over en rygg og sørover langs Søre Illåe, et stykke opp i lia, ned i Illåskardet og mot Søre Illåbrean. En kjærkommen matpause ble unnagjort i solsteik og vind. Egentlig var det ikke noe å si på været; den vinden som var var merkbar, og ga motstand til tider, men utjevnet også effekten av den nådeløse solen. Formen var det imidlertid verre med..

Jeg burde kanskje ha gønna på med real turmat like godt først som sist og ikke nøyd meg med to dobbeltskiver i matboksen. Nok drikke hadde jeg i det minste med meg, men det hjalp lite når ikke energiinntaket sto i forhold til ytelsen. Eller kanskje var det de tre-fire-fem glassene med vin nasjonaldagen i forveien som gjorde seg gjeldende? Uansett har jeg sjelden følt meg så tom på en skitur. Riktignok gikk jeg i lag med to kjempesprekinger (Per Ivar og sønnen) og en tindevegleder (Anders), men når til og med friskusen Kalle (som mente han var sjuk den dagen) gruste meg i siste slake bakken opp mot toppen, skjønte jeg at noe måtte være galt.
Veivalget var noe spenstigere enn først planlagt og mens Per Ivar og sønnen løplabbet på ski opp den bratte sida (fra breen, ca 35-40 grader bratt), valgte vi andre å ta av skia og gå oppover på beina. Anders tråkket trinn i den bløte snøen og jeg og Kalle fulgte noen meter etter. Tungt.

Når det deretter flatet ut ved ca. 2100 moh. var det at formen dalte. Den siste kilometeren tok jeg pause for omtrent hver tiende meter, hev etter pusten, spiste nøtter og rosiner og drakk vann. Prøvde alt, men ingenting hjalp. Var et høydesyke? Fyllesyke? Høysnue? Neppe. Det måtte være lavt energinivå. De andre var forsvunnet ut av syne.

Men jeg kom meg til toppen. Bukkehøe på 2314 moh. Der hadde de andre allerede sittet en stund og var klare for å dra nedover. Vinden var mye sterkere her oppe. Jeg måtte ha noe mat i kroppen, men ble nektet av de andre å fyre opp posemat. Jeg insisterte på at jeg måtte ha mat, vind elle ikke vind. Per Ivar hadde en brownies som jeg fikk isteden og den hjalp. Jeg spiste mens jeg tok av fellene på skia og gjorde meg klar til å sette etter de andre. Hadde glemt å feste spennene på skistøvlene og satte en ustø telemarksving før jeg fikk fiksa problemet.

På grunn av vinden droppet vi de andre toppene vi hadde planer om å bestige. Anders ville egentlig opp på Nørdre Bukkehøe og vi kjørte nordover ut på fonna før han bestemte seg for å droppe Nørdre. Per Ivar og sønnen valgte en noe brattere rute. Med tidvise pauser for å riste løs stive lårmuskler, kjørte vi i fin, lett luggende vårsløsj nedover breen og ned i dalen før vi kom inn på sporet vi hadde gått oppover. Jeg hadde behov for mer energipåfyll (man skulle tro jeg har et matproblem), og fikk ei skive med honning og brunost og en halv energibar av Anders. Realen fikk bli liggende i sekken.

Etter fem timer var vi nede ved bilene igjen. Per Ivar og sønnen hadde allerede ventet i 20min. og var klare for å komme seg av gårde. I sol og vindstille tror jeg ikke de egentlig hadde hatt noe imot å vente.
Vi stoppet i Lom og kjøpte softis. Det smakte skikkelig godt etter en lang og strevsom tur til Bukkehøe.