Veslepiggen i tåke og vind (31.07.2014)  

waaktaar (Kalle) hadde kontaktet meg helga i forveien og uttrykt skuffelse over egen innsats på turen til Storgrovtinden. Hard klyving hadde spilt psyken et puss og han ville ha med folk med peiling på tau og sikring og gjøre et nytt forsøk. Tor-Even var hyret inn som ekspert en solskinnsdag og jeg spurte om jeg kunne få være med også. Det fikk jeg. Men denne gang var det en enklere tur som sto på planen. Tur til Veslepiggen, Norges sjette høyeste topp. Jeg kunne være med på den også, jeg!

Torsdag var utpekt som den mest aktuelle dagen og vi dro avgårde kvart over sju, betalte parkeringsavgift på Juvasshytta, snakka litt med jenta bak disken og skifta klær. Hun hadde vært på Veslpiggen 6-7 ganger tidligere og mente vi ville få selskap av en annen turgåer på toppen. En annen kunde spurte om det var behov for regnklær og vindtett på turen til Galdhøpiggen.
Jeg hadde på meg kortbukse, og dette var helt klart ikke dagen for kortbukse. Det var meldt 11 sekundmeter vind og vi skulle komme til å få alle sammen og vel så det..

Oppover ura bar det og vi var oppe ved Galdhøe etter halvannen time. Videre i tåkehavet gikk vi på GPS. Litt nedover før vi kunne skimte Løyftet gjennom tåka. Ved Løyftet tok jeg ledelsen og kløyv oppover. Lettere enn forventa og kanskje lettere i og med noe av høydefølelsen forsvant med den dårlige sikten. Kalle var enig og over "kruxet" kunne vi sette opp tempoet igjen mot Vesle Galdhøpiggen (2369 moh). Her var det kaldt, mer vind og om mulig mer tåke. Og nysjogg.
Vi tok ikke lange pausen ved toppen. Så jo ingenting..
Nedenfor Løyftet igjen satte vi oss til i bak en liten, oppmura levegg, spiste matpakke og åpna et par pils. Her kom den andre turgåeren endelig forbi og vi utveksla informasjon om værforholdene og klyveturen videre.
Her nedenfor Løyftet lettet tåka i noen sekunder av gangen og vi fikk god utsikt utover storjuvbreanvog ned i Leirdalen mot Elveseter og andre veien mot Stuggebrean og de lange rekkene av turister som gikk i taulag opp mot Galdhøpiggen.

Vi bestemte oss for å ta med oss Kjelhøe også, og satte over steinura i retning neste topp. Norges kjipeste? Ved Kjelhøe tok vi en rask fem minutters kaffipause. Deretter rundet vi oversikten av Kjelen og satte oss som mål å rekke tilbake til Juvass innen turteller'n viste fem timer.
Vi rakk det såvidt ved å småløpe nedover, mellom Juvfonne og Kjelbreen og over på rampene som fører til Istunnelen. Fra toppen kunne vi konstatere at fonna hadde blitt betraktelig mindre bare i løpet av sommeren. Skremmende. Det positive er jo at det smelter frem fortidsminner under isen; selv kunne vi ta med oss fem-seks geværkuler fra femtitallet hver..

Kvelden ble tilbrakt i et riktig så hyggelig middagsselskap med familien Waaktaar-Kahrs. Takk for turen!