Trollsteinshøe og noen til med Johannes :) (10.08.2015)  

Far og Sønn på jakt etter nye topper

Det så ikke så hyggelig ut når vi kjørte inn i den tette skodda over Valdresflya tidlig på formiddagen. Tunge og mørke skyer dekket himmelhvelvingen så langt øye kunne se. Men vi stolte blindt på yr.no og håpet at det ville se litt bedre ut når vi kom opp i Veodalen. Og jammen meg øynet vi ikke et bitte lite håp, da vi fikk et lite glimt av blå himmel mellom alle de tunge skyene som lå godt ned over flere av toppene rundt oss.

Fra Grønbue parkering inne i Veodalen, skar vi opp i fjellsiden med håp om at det ville bli bedre. Da vi kom over det første høydedraget, kunne vi se målet for turen. Alle toppene lå under skylaget, mens Trollsteineggje og Glittertind lå badet i skylaget.

Været ble bare bedre og bedre utover dagen. Etter å ha tryna nok ganger i fjellet, hadde jeg for anledningen anskaffet meg staver i håp om å holde meg på beina. - Og jammen meg gikk det ikke bra. Ikke ett eneste nytt blåmerke fikk jeg :)

Johannes ledet an innover i fjellet. Omsider nådde vi Austre Trollsteinhøe. En flott topp og definitivt den mest spennende av toppene vi besøkte. Rett ved varden (toppunktet) så stuper fjellet nærmere 200 meter rett ned i ura. Det var nok til å kjenne suget i magen når man forsøkte å se ut mot stupet. Mot nord så vi den majestetiske norveggen til Store Trollsteinhøe.

Herifra var det plankekjøring til Store og Søre Trollsteinhøe. Bort mot Gråhøe, som var dagens siste topp, valgte vi å gå litt inn på breen det siste stykket opp. På toppen møtte vi et par som hadde overnattet i telt nede i Svartholsglupen. Da jeg så dimensjonen på sekkene de gikk å bar på, kjente jeg på en dyp takknemlighet over å bare ha en liten tursekk på ryggen med det mest nødvendige i.

Johannes som turfølge var en drøm. Han hoppa og spratt fra stein til stein, som den mest erfarne fjellvær. Ikke var det noe å si på formen heller. Jeg må vel kanskje innrømme at han nå er sprekere enn sin gamle far, selv om en slik innrømmelse sitter langt inne. I alle fall så var han en sosial, blid og trivelig turkamerat. Håper på flere gode turer med deg Johannes. :) For de som ikke vet det er han min yngste sønn.

På vei ned gikk det så det suste. Jeg tror vi begge kjente at vi var godt slitne i kroppen etterhvert som vi skled nedover på snøfonner og nærmet oss parkeringen. Samtalene ble bare kortere og kortere. Men helt utmattet var vi ikke. Johannes gav klart uttrykk for at han med glede ville snudd og tatt alle toppene igjen på flekken, om han bare fikk en million kroner. Siden jeg ikke kunne bla opp de pengene, så ble det med den ene turen den dagen. Men krefter nok til å kunne tatt den samme turen en gang til var muligens tilstede hos Johannes. Jeg hadde nok takken nei både til en og to millioner :)

Takk for turen gode Johannes :)