Heggmotind (25.06.2016)

Mange ganger når det har vært fint vær ute eller jeg bare generelt har fått lyst til å dra på en topptur, er det to ting som hovedsakelig har stoppet meg; 1. Jeg har ikke lappen. 2. Jeg har ingen å dra med. Nå skal jeg ta lappen om en måneds tid, men jeg vet jo også at det går busser til en del fjellområder. Angående punkt to har jeg måttet gå litt inn i meg selv og finne fram motivasjonen til å dra alene. Jeg har jo alltid delt turopplevelsen sammen med noen, vil det ikke føles ensomt og litt rart å dra på en lengre tur alene? Jeg var spent på om dette var noe for meg, mens alt inni meg krysset fingrene og håpet på at det var nettopp det det kunne være. Tenk så mye lettere hvis jeg kun trenger meg selv for mange av de turene jeg drømmer om?! Hvis jeg kan dra på tur alene og likevel oppleve gleden helt på egenhånd. Det ville vært fantastisk!

Jeg ville ikke ta på meg for mye første gang, i og med at jeg ville oppleve mestring. Jeg valgte meg ut en topp jeg nylig hadde gått på, Heggmotind, en 2-3 timers tur ca. 18 km fra der jeg bor.

Etter den lille timen på toppen, brukte jeg en time på nedturen og en time på sykkelen hjem igjen. Jeg fikk ordentlig syre i beina da jeg skulle sykle oppoverbakker etter å ha småløpt nedover fjellet, men motivasjonen var hele tiden på topp. Musikk på ørene hjalp meg mye!

Jeg var som sagt spent før jeg startet turen, men når jeg lå i lyngen på toppen og bare så utover utsikta, følte jeg meg helt komplett! Jeg gleder meg til flere turer og kan trygt signere Helge Ingstads quote;
"Og tror du det var ensomt å ferdes slik alene
Der skog og tundra sprer seg krevende og vill
Da feiler du min kjære,
for det er blant mennesker at ensomhet blir til."