Knutshøe (17.07.2015)

Familietur på Knutshøe

eller Toblerone-fjellet som barna kaller fjellet på grunn av fasongen i siluett

Nydelig vær på fjellet var en ypperlig mulighet til å ta en fjelltur med familien. Vi har i lenge snakket om å gå Knutshøe hele familien, men Line har vært litt skeptisk siden hun hadde hørt fra andre at det var veldig bratt i enkelte partier. Det gode været gjorde at nå skulle vi utforske fjellet. Med på turen fikk vi også familien Austad med Per Erik, Britt, Tuva og Vetle.

Det er en kort anmarsj inn til foten av fjellet. Barna synes det var morsomt å gå over broen og klatre over stigen på gjerdet. Det var en del andre som gikk turen samtidig med oss, og de fleste gikk en del raskere enn oss (mest siden de var voksne). I det første bratte henget hadde akkurat to svenske damer passert oss. Den ene av dem hadde satt seg fast og kom seg ingen vei. Jeg kløv opp ved siden av henne og instruerte henne på hvor hun skulle sette armer og bein for å komme seg opp. Hun var litt preget da hun kom på toppen, men jeg ønsket henne lykke til videre.
Resten av fantefølget vårt kom seg greit opp henget. Barna synes det var moro å få klarte litt.
Turen videre gikk veldig greit. Det ble noen pauser underveis for å fylle på med gotteri og en litt lengre pause for å få seg litt ordentlig mat.
Det siste henget før toppen var det også litt klyving, men det var mindre "utsatt" enn partiet i starten. Det var bedre tak her og en del bredere. Ingen hadde noen som helst problem med å komme seg opp her heller.

Etter toppen fortsatte vi ryggen over fjellet. Her var det flere stier/renner som virket naturlig å gå ned, men alle leder mot bratte stup. Har hørt en del historier om folk som har gått seg fast her og noen som dessverre har tatt den raskeste veien ned fra fjellet. Så lenge en følger toppen av ryggen er det ingen problem å gå Knutshøe. Skal en ta noen snarveier ned fra ryggen bør en vente til en har kommet ned til skogen. Der går det en liten sti ned sørsiden, men den er litt bratt og sleip. Bør egentlig kun brukes i tørt vær.

Returen langs langs vannet var også vakker. Damene ledet an i front og skravlet i vei uten å ense hvor hovedstien gikk. De fulgte stien som gikk langs elvebredden til vi hadde havnet midt i myra. Da ble det litt plasking rundt omring før vi kom oss på tørt land igjen og tilbake på den egentlige stien. Hovedstien går langs skogkanten under fjellet og ikke ut på myrene. Det skal jo sies at det var ganske idyllisk å gå langs elva så lenge stien der var fin.

Alt i alt var Knutshøe en veldig fin tur. Vi synes den er mer spektakulær enn Besseggen og morsommere å gå. De to hengene er ikke spesielt vanskelig, men det er en fordel å ha klyvd litt på forhånd. Til sammenligning er det luftigere å gå Bitihorn fra Båtskardet enn de to passasjene her. En annen stor fordel er at du slipper å gå i ei endeløs rekke med andre mennesker som du ofte gjør på Besseggen på godværsdager. Vi kunne se denne køen som perler på ei snor i siluett opp Besseggen og over Veslfjellet.

Denne turen skal vi gå flere ganger.

Det ble en veldig rolig tur for mitt vedkommende. Jeg hadde en snittpuls på 91 gjennom dagen...